Kjærlighet, faktisk

Ti år etter premieren har den britiske filmen «Love Actually» blitt vår tids store populærkulturelle julemarkør. Hvordan har en romantisk komedie som verken er særlig romantisk eller morsom klart det?

Solid juleslager: Herlige Bill Nighy som avdanket rocker med skikkelig juleslager i «Love Actually» er et godt bilde på hvorfor og hvordan den ti år gamle filmen har blitt en av vår tids store populærkulturelle julemarkører, skriver vår kommentator. 

Saken oppdateres.

I sin nye kampanje for å skaffe flere abonnenter, gjør avisa Klassekampen sin vri på plakaten til Richard Curtis' «Love Actually», med redaktør og medarbeidere som stand-ins for Hugh Grant, Emma Thompson & c. i rødt julebånd. Når selv venstresidens fyrtårn flørter med den søtladne filmsuksessen, er det åpenbart at den romantiske komedien fra 2003 både har blitt en juleklassiker og noe av et juleritual for stadig flere.

En rask rundspørring på de fleste arbeidsplasser med normal kjønns- og aldersfordeling vil sannsynligvis avsløre det samme som i mitt tilfelle, nemlig at påfallende mange har sett filmen mer enn fem ganger. Hvordan har det blitt slik? I motsetning til en annen, mye eldre julefilmklassiker som amerikanske «It's A Wonderful Life» fra 1946, er det ikke tilfeldigheter og et nytt liv mange år etterpå, som har fått «Love Actually» til å skinne ekstra sterkt på denne tiden av året.

Frank Capras klassiker ble en klassiker ved at amerikansk tv gjorde den til det, mange år etterpå. Vi har hatt tendenser til det samme i Norge, hvor «Tante Pose» og den første filmutgaven av «Reisen til Julestjernen», samt ikke minst tsjekkiske «Tre nøtter til Askepott» har blitt juleklassikere i Norge, fordi norske tv-kanaler har løftet dem fram.

At britiske «Love Actually» har fått voksende status på samme felt for stadig flere generasjoner skyldes delvis drahjelp fra tv. Filmen var imidlertid en suksess som julefilm alt fra dag én. Fra premieren i november 2003 og ut året ble den sett av over 12000 på kino i Trondheim. Siden har det bare ballet på seg, for hver jul.

I forrige uke ble det en ny diskusjon om filmen i amerikanske medier etter at filmskribent Christopher Orr i «The Atlantic» kalte filmen tidenes minst romantiske film. Han påpekte at filmen nærmest er anti-romantisk i sin skildring av de ni forholdene den tar for seg. Han fikk svar på tiltale fra kollega Alyssa Rosenberg som påpekte at en av grunnene til at hun liker filmen så godt, er på grunn av hvor trist den egentlig er.

Selv tilhører jeg den voksende gruppen som liker filmen bedre med årene og gjerne blir sittende når jeg treffer den på et sveip gjennom kanaljungelen på denne tiden av året. Fordi det er en lett film som er severdig selv når den er litt irriterende, med skuespillere og persongalleri som gjør den til bittersøt, slitesterk underholdning.

Jeg anmeldte filmen i Adresseavisen ved kinopremieren, mer kritisk til den da enn jeg er nå. «Eggedosis med marsipan og krem» var tittelen. Filmen beskrev jeg slik: «Tenk deg Bridget Jones møter «Gutter er gutter» i «Fire bryllup og en gravferd» i «Notting Hill». Karakteristikken står seg brukbart og fanger noe av grunnen til at filmen har blitt så populær. Den minner om en julemiks av andre populære britiske feelgoodfilmer.

Ensemblet er bemerkelsesverdig, med senere stigende stjerner som Liam Neeson, Martin Freeman, Chiwetel Ejiofor og Keira Knightley i større og mindre roller. Det aller beste ved filmen er Bill Nighy som avdanka rocker på jakt etter en lettvint juleslager, med å gjøre «Love is all around» til «Christmas is all around». Scenen hvor han hører på sangen sin og sier: «This is shit, isn't it»? til managerens glis og replikk: «Yes, it's solid gold shit!», funker også som forklaring god nok på filmens store og voksende appell.

«Love Actually» vises bl.a. på SVT1 julaften kl. 22.00.

På forsiden nå