Siste stikk

«Underhold-meg-eller-dø»

Samvirke mellom sosiale medier og tv gir dynamikk og massesuggesjon på godt og vondt. Program får stadig kortere tid til å vise om de synker eller flyter, hos meningspushere med mobilen i hånda.

Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, brukte bare 60 sekunder for å melde at «Mammon», i likhet med norske tv-serier generelt har et dialogproblem, skriver Adresseavisens Terje Eidsvåg. 

Saken oppdateres.


Tv-året 2014 har startet med en serie brak. Til sammen forsterker de trenden med smartphone som vel så viktig tilbehør til tv som fjernkontroll. Fortrinnsvis for premierer og program som fortsatt klarer å samle mange foran skjermen til samme tid, enten det er dramaserier, reality eller talkshow. Hardtslående smaksdommer levert mens programmet pågår blir mer og mer vanlig.

Jeg sitter i glasshus her. Det har hendt det ikke har gått mange minutter en fredagskveld før jeg har proklamert at «Nytt på Nytt» har tapt seg eller at Fredrik Skavlan er grovt overvurdert som intervjuer. Da er Twitter perfekt til å sende edder og galle for oss som stort sett holder oss unna kommentarfeltene og foretrekker en indre glede over noe rødt i glasset, framfor å proklamere det på Facebook.

Årets første store bølgeslag mellom tv og sosiale medier, er selvsagt «Mammon». Siden jeg på forhånd hadde fått se fem episoder, for å anmelde serien, har jeg fulgt responsen på de første episodene på sosiale medier, uten å være hemmet av forsøk på å få med lyd, handling og replikker på skjermen samtidig.

Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, brukte bare 60 sekunder for å melde at «Mammon», i likhet med norske tv-serier generelt har et dialogproblem. Premieren fikk umiddelbart hard medfart av i første rekke mediefolk på Twitter. Andre episode fikk langt flere positive reaksjoner, men også ironi over reaksjonene på første episode og hån mot serien, i en sterk strøm av meldinger som viser at det å se på tv og diskutere samtidig, har en suggererende kraft.

Tirsdag kveld begynte det å koke på Facebook, slik at flere som ikke pleier se på «Ut i naturen» måtte skru på for å se hva som foregikk. Da var det to jaktglade tvillinger fra Nord-Troms som skapte høy temperatur. Det var særlig den saftige språkbruken til søstrene Hansen som gjorde dem til tv-snakkis på sosiale medier, med flere tusen kommentarer på Facebook-sidene til NRK Troms og Finnmark.

Humorshowet «Berrum & Beyer» fikk etter premieren onsdag bedre medfart på Twitter enn av kritikerne. Den britiske krimserien «Broadchurch» som startet tirsdag, fikk ros i Norge også, men i mer beskjeden strøm enn da serien ble sendt i England i fjor. Siste episode genererte der opp til 8500 meldinger i minuttet på Twitter, og samlet nasjonen foran skjermen med en finger på telefonen. Slikt trøkk skaper bare nasjonale eller internasjonale fellesopplevelser, som «Mammon» er i ferd med å bli i Norge, eller «Breaking Bad»-finalen var for fans over hele verden.

Den nye heksetesten med synk eller flyt for tv-program på sosiale medier etter få minutter skaper engasjement, men også en aggressiv underhold-meg-eller-dø-retorikk som bør gi grunn til ettertanke.

Det snakkes jevnlig om «Sopranos» eller «The Wire» som verdens beste tv-seire. Begge trenger mange episoder før det er lett å elske dem. Flere av kritikerne av «Mammon» trekker fram «Broen» som eksempel på topp nordisk tv-krim. Etter de første episodene på svensk tv høsten 2011, rykket skribent Kjell Häglund ut mot nådeløse Twitter-reaksjoner på «Broen» og hovedrolleinnehaver Sofia Helin. Det var særlig troverdigheten til serien som ble angrepet.

Häglund hevder det er vanskeligere å være positiv enn negativ på Twitter, samt at å mene, skrive og håpe på retweet mens programmet pågår, gjør tvitrende tv-seere mindre oppmerksomme, mer preget av fordommer og førsteinntrykk. Det gir åpenbart polariserte debatter, men det spørs om ikke diskusjoner og opplevelser blir bedre om flere ser først og mener sterkt etterpå.

På forsiden nå