For ti år siden skrev Adresseavisen om Katta-eleven fra Klæbu som nettopp hadde kommet inn på Statens balletthøgskole i Oslo.

– Å bruke tre år bare på dans er kanskje ikke et fornuftig valg, men det er dette jeg vil og det er dette jeg skal, sa Magnus Eide Myhr den gangen.

Scenen har for lengst blitt 28-åringens arbeidsplass, og 2014 ser ut til å bli hans travleste år hittil – med to forestillinger på Nationaltheatret samt premiere på hans første soloproduksjon på Teaterhuset Avant Garden til høsten.

Det er samtidsdanser han er utdannet og jobber som. Derfor var overraskelsen stor da Nationaltheatret ønsket nettopp ham som skuespiller i to sentrale roller i forestillingene «Visning» og «Hushjelpene». Førstnevnte stykke hadde premiere torsdag i forrige uke.

– Har du ringt rett person, tenkte jeg, og ble kjempeoverrasket, men glad da jeg ble spurt. Men jeg har jobbet mye med tekst og dans om hverandre, og har jobbet i alle segmenter. Det er scenen som er mitt hovedfokus og min store kjærlighet, enten det er som skuespiller, som danser eller i en blanding av de to.

550000 i støtte

I Cecilie Løveids «Visning», en eksistensiell thriller om sorg, spiller han mot Liv Bernhoft Osa, i rollen som sønnen med en diffus diagnose. I «Hushjelpene», som har premiere 8. mars, får han prøve seg mot Bjørn Skagestad og Kai Remlov i rollen som Madame. Kontrakten hans ved Nationaltheatret går ut i april, men det betyr ikke at resten av året blir noen hvilepute.

– 25. september er det premiere på mitt første soloprosjekt på Avant Garden i Trondheim. Jeg har invitert mange kunstnere som bidrar i forestillingen som handler om forventninger til kjønnsroller i samfunnet. «Man må få værra som man e», tenker jeg, og det er et budskap jeg vil ta med meg inn i kunsten.

Passet ikke inn

Stykket med arbeidstittelen Jeg satt på en stein og så utover «havet» ble tildelt 550 000 kroner i produksjonsstøtte fra Kulturrådet, og skal også settes opp i Oslo, Bergen og Stavanger. På Oktoberdans i Bergen blir stykket vist for utenlandske oppkjøpere i håp om at Myhrs prosjekt skal kunne vises utenfor Norges grenser. Foruten å ta for seg kjønnsroller, handler det også om Myhrs egen oppvekst da han ikke passet inn i guttegjengen og ble mobbet.

– På et tidspunkt tok jeg mot til meg og begynte på jazzballett på kulturskolen. Jeg søkte dans på Trondheim Katedralskole, kom ikke inn, begynte på allmennfag, og fikk til slutt mast meg inn på linja hvor jeg ville gå. Vi trente klassisk ballett knallhardt i tre år, og etterpå kom jeg rett inn på Statens Balletthøgskole.

De tre årene på Katta var bare en forsmak på det som ventet i Oslo.

– Ble overtrent

– Vi trente hele tiden, og jeg følte ikke at vi fikk snakket, diskutert eller skrevet noe. Vi ble overtrente, og til slutt følte jeg at jeg bare var en kropp. Etter det har jeg prøvd å søke etter forbindelsen mellom kropp og hode. Nå jobber jeg mye med å formulere ideer, og prøver å lage kunst som er en kombinasjon av det fysiske og det såkalt intellektuelle, eller det språklige.

Hans andre soloprosjekt har allerede fått 50000 kroner i koreografistøtte, og skal handle om sorgprosesser hos menn. Mellom slagene på Nationaltheatret og planleggingen av Avant Garden-premieren, jobber han med å skrive søknader for å få realisert enda en del av sin drøm.

– Det kan hende det tar halvannet år før premieren på en ny forestilling. Mange tror kunstnere har det så lett, med sugerøret ned i statskassa. Men det ligger mye jobb i det å skrive søknader og å realisere et prosjekt. Det man skriver må være kunstnerisk interessant for Kulturrådet og publikum, og man blir hele tiden vurdert. Men det er det jeg liker.