– Vi har signert avtale om å være i Elgeseter gate i to nye år. Men hvis det blir bestemt at bygården skal rives, må nok vi også bort, sier kunstner Charlotte Rostad.
Sammen med arkitekt Trygve Ohren hadde hun ansvaret for suksessutstillingen «Constant. Decay.», som fant sted i den rivningsklare bygården Elgeseter gate 30b i fjor høst. Enn så lenge har den over hundre år gamle jugendgården overlevd, noe som betyr at aktiviteten i Rake visningsrom også kan fortsette.
Det lille galleriet, som ble bygd av arkitekturstudenter fra Trondheim, Oslo og Bergen i 2011, drives av Rostad og Ohren. Der får både lokale og internasjonale kunstnere sjansen til å vise arbeidene sine.
– I samarbeid med Colomer skal vi produsere en videoinstallasjon som kommer til å handle om Trondheim. Denne utstillingen har vi fått EØS-midler til, og den vil dermed bli en ganske stor produksjon.
Gigantiske tegninger
Adresseavisen møter Rostad i Rake arbeidsfellesskap på Svartlamon, hvor 17 kunstnere holder til. Siden hun ble uteksaminert ved Kunstakademiet i Trondheim i 2011, har 29-åringen fra Kabelvåg rukket å sette et tydelig preg på Trondheim som kunstby. I tillegg til jobben med «Constant. Decay.», debuterte hun i 2013 på Trøndelagsutstillingen med sine gigantiske blyanttegninger. Å sette i stand utstillinger samt samarbeide med andre kunstnere, er grunnlaget for mye av arbeidet hun gjør fra Svartlamon.
– Rake føles som en base, og samarbeidsprosjektene betyr mye. Jeg prøver å gjøre arbeid som er relevant, og har vært heldig i og med at jeg slipper å ha en annen jobb ved siden av.
Mye av jobben går med til søknads- og rapportskriving. Resultatet er at Rostad og ektemann Trygve Ohren får stjernekunstnere som Jordi Colomer til Trondheim.
– Arbeidsfellesskapet og visningsrommet blir drevet på ideell basis, og vi er helt avhengig av støtte. Flere kunstnere i Trondheim kan tjene penger på utsmykninger, men en stor del av det å være kunstner dreier seg om å skrive søknader.
Fascinert av ansiktet
Like innenfor døra i atelieret på Svartlamon henger en 3,60 meter bred og 2,40 meter høy blyanttegning. Den viser en mann og en kvinne med gapende munner som stirrer opp mot himmelen, et skip og foreløpig mye hvit bakgrunn.
– Fra begynnelsen av ble jeg fortalt at jeg var dårlig til å skrive, men glad i å tegne. Det ble hele veien lagt opp til at jeg skulle gå allmennfag, så på trass startet jeg på tegning, form og farge.
Ifølge Rostad selv, var hun heller ikke flink til å tegne. Teknikken lærte hun selv, og arbeidsredskaper som kull, som man skulle tro var mer egnet for store flater, ble valgt bort da hun skulle finne sitt eget uttrykk.
– Jeg jobber med blyant, og jeg jobber veldig stort. Det er noe med tida det tar, som gir noe til tegningene jeg ikke kan beskrive. Uttrykket blir litt hardere med blyant enn med kull, og andre typer teknikker gjør at bildene blir for søte eller pene. Med blyant blir uttrykket mer direkte.
Mange av bildene hun tegner tar utgangspunkt i arkivbilder, og ansiktet er hennes foretrukne motiv.
– Ansiktet er det første du ser på en person. Det er der utvekslingen og den første kommunikasjonen skjer.
2014-programmet for Rake visningsrom er allerede klart, og for øyeblikket vises utstillingen «Putte ord i munnen». I mai vil giganttegningen til Rostad være ferdig og klar til å dekke en av veggene på Tegnerforbundet i Oslo.