Jo Nesbøs debut som barnebokforfatter fra 2007 har blitt suksess på flere fronter. Først mellom to permer, nylig som teaterforestilling og det vil ikke være overraskende om også filmversjonen blir en publikumssuksess. Oppfølgerboka skal etter planen få premiere som kinofilm alt neste år. Derfor er det synd å melde at «Doktor Proktos Prompepulver» har blitt en gjennomtrengende middels film, som i overraskende liten grad klarer å utnytte det som på papiret virker som sterke kort.
Film gir nye muligheter til å billedliggjøre det frodige, magiske universet som «Doktor Proktors Prompepulver» foregår i. Karikerte voksne, to outsiderbarn som finner hverandre og en merkelig oppfinner, gir mye å spille på. Komikere som Atle Antonsen og Linn Skåber i voksenroller borger for moro både for små og store. Emily Glaister og Eilif Hellum Noraker er flinke i barnerollene, men regissør Frölich har ikke klart å skape et univers som får barn, voksne og det fantastiske i historien til å løfte hverandre.
Det eneste som virkelig løfter seg på lerret, er effekten av Dr. Proktors prompepulver. Pulveret tar bokstavelig talt barna og de voksne som prøver det til himmels. Filmen er bygget opp rundt dette konseptet med luktfri, magisk fjerting som får folk til å ta av som om de hadde en rakett i ræva. Når det gjelder filmens bruk av spesialeffekter, er flyvefisingen langt bedre løst enn sjøormen Anna Konda, som funger langt dårligere både som effekt og figur i handlingen.
Filmens største problem er at de karikerte voksne, den tettere historien om barna og eventyret rundt den spesielle oppfinnelsen ikke drar godt nok sammen i stil eller tone. Anstrengt dramatisk musikk av Ginge Anvik på toppen forsterker filmens preg av stiv og overtydelig. Atle Antonsen går fra trønder i «Kraftidioten» til nordlending her og ser ut som en sleip stumfilmskurk. Filmens humor er best i de mindre detaljene, som at politiet snakker nynorsk og Linn Skåbers artige birolle som dårlig mor.
Som den forrige filmen til regissør Frölich, «Fatso» (2008) preges «Doktor Proktors Prompepulver» av å ha mer på gang enn filmen helt godt klarer å fordøye. Hver for seg er enlinjere, skuespillere og kostymene til Kjell Nordström sprakende i det ytre. I møte med en historie spekket med barnlig prompehumor fra landets mest populære forfatter, burde resultatet tatt mer av som film også. Den har så mange lett salgbare element at den sannsynligvis blir en suksess, selv om den som fordig underholdningsfilm er gjennomtrengende og skuffende middels.
