Debutfilmen til Eirik Svensson fra i fjor, «En som deg», hadde noen ekstreme kvaliteter, men også åpenbare svakheter, som gjorde den mer lovende enn helt god. «Natt til 17.» bekrefter regissørens evne til å skape levende situasjoner av unge, famlende møter mellom kjønnene.
Typene i de sentrale rollene og spillet mellom dem er så røff-skjørt hverdagslig og fint gjort at «Natt til 17.» gjennom det hever seg over mye norsk ungdomsfilm, og særlig de som spiller på 17. mai, det være seg «Hjelp vi er russ» (2011) eller «Bedre enn sitt rykte» (1955).
Som i debutfilmen viser Svensson ambisjoner også visuelt, med en bruk av nærbilder til musikk i stemningsmalende montasjer som løfter filmen bort fra tv-drama-følelsen som ofte preger norsk ungdomsfilm.
Her tipper det litt over i motsatt retning, ved at filmen tidvis virker litt for glad i sitt eget utseende, på et vis som ikke alltid kler den røffe, enkle historien. Dramaet om en gjeng kompiser på 15 som skal på fest til ei jente som er alene hjemme natt til 17. mai er som de fleste severdige filmer i sjangeren egnet til å underholde ungdom og skremme foreldre.
Som en moderne Oslo-vri på «West Side Story» ruller filmen fram. Forholdet mellom to bestevenner settes på prøve av deres forhold til samme jente. Jentegjengen er ikke like godt skildret som guttegjengen. Russegjeng og filmens skurk er ikke helt godt integrert i et dramas som er desidert best når vi ser verden og Oslo fra Sam og Amir.
«Natt til 17.» får ikke til alt den prøver på. Som et yngre motstykke til «Oslo 31. august» med en gjeng 15-åringer med sekkene fulle av øl har den kvaliteter som delvis overdøver svakhetene. For foreldre som vurderer å dra på hytta og la 15-åringen være hjemme med kjæresten til «brus i kjøleskapet og Grandiosa i fryser'n» kan den kanskje fungere som skrekkfilm.