Tynt pjatt

For første gang er en Jostein Gaarder-roman akkurat like tynn som fryktet.

Saken oppdateres.

Han startet det moderne, norske, internasjonale forfattereventyret og åpnet mange dører for gode kolleger med «Sofies verden».

Hans mange bøker etter det har også solgt formidabelt, og nå er han aktuell med én filmatisering på norske kinoer og en annen er på vei.

Etter en serie ungdomsbøker har Gaarder skrevet «voksen-bøker» i de siste årene, men stadig er det undringen over mysteriet rundt selve livet som er grunnessensen.

De fleste ganger jeg har åpnet en ny bok av Gaarder, har jeg vært skeptisk, har forventet at formularet har løpt tørt. Men det har alltid vært en tvist, en klo, som har gjort skepsisen til skamme.

Inntil nå.

«Slottet i Pyreneene» starter riktig nok lovende. To gamle elskere møtes helt tilfeldig etter 30 år, på nøyaktig samme fjordhotell på Vestlandet som var åsted for en traumatisk opplevelse på 70-tallet - det som gjorde at de mistet kontakten. Stein ble en enda mer overbevist realist, Solrun ble mer tiltrukket av det mystiske.

Hva var det så som skjedde den gangen på 70-tallet? Det blir ikke avslørt før mot slutten av boka, som er organisert som en brevroman - handlingen formidles gjennom de to hovedpersonenenes mailutveksling.

Skjønt handling og handling. Det er egentlig mest dosering her, fra to personer det er vanskelig å like - enda vanskeligerte å bli ordentlig engasjert i.

Mailutvekslingen virker lite troverdig, og er stilistisk klønete. En skjønner prosjektet til Gaarder (bildet) , selv om det er forkludret av tåkeprat. Han har formidlet det meste av dette bedre før.

De fleste vil vel lese til de får røpet det hemmelige som skjedde den gangen. Og det skal forfatteren ha: Han har noen dramatiske poeng til slutt.

 

På forsiden nå