Ugalant, men flott

Hylende morsom og hjerteskjærende trist melodrama på provoserende folkelig nivå.

Saken oppdateres.

I sine lyriske perler for svin, holdt i sonettens form, forkler Jon Hjørnevik sine, i bunn og grunn, ganske raffinerte dikt som den type lavkulturelle ytringer som ofte kommer på trykk i lokalavisenes leserbrevspalter.

I boken, som er illustrert med bilder fra gamle fotoalbum, Jons egen karakterbok, barnetegninger, en stil fra åttende klasse, skolediktat, regneoppgaver fra småskolen, forfatterens legitimasjonskort utstedt ved Voss Ungdomsskule for en mannsalder siden, fortelles en mer eller mindre sammenhengende oppveksthistorie, historien om et familieliv og et bygdeliv.

Alt dette, sammen med dikt der Hjørnevik bruker seg selv som råmateriale, gir inntrykk av at det er hans egen historie som fortelles. Naturligvis er det mer interessant å lese denne boken som fortellingen om en norsk kjernefamilie, bestående et fyllesvin og en horebukk av en far, og en mor som er for god til å være sann, pluss to sønner.

Her er såre dikt om å oppleve fotballkampen fra innbytterbenken, om å vokse opp blant pornoblader og pisspreik, om å ville ta livet sitt, om å ville myrde sjefen, om å registrere at ens elskede er skremmende lik svigermor, og altså om ho mor, hun som holdt dagene på stell med grovbrød, melk og omsorg. Felles for dem er, at i all sin tragikomikk, er de til å le seg skakk av.

På forsiden nå