Ensomhet

Om sorg og sorgreaksjon, om ekstrem ensomhet, om Berlin og om litteratur og virkelighet i en litt kaotisk framstilling.

Saken oppdateres.

I en slags tankestrøm som en selvbestaltet terapi forholder fortelleren i denne romanen seg til Dag Solstad. Som han er hun på en reise eller vandring i Berlin. Som han er hun forfatter. Og hun erklærer ham sin kjærlighet.

Det er lett å lese inn i denne teksten en diskusjon om litteraturens rolle. Dag Solstads roman «Berlin 16.07.41» er i dobbel forstand en slags reiseguide for fortelleren som ble for sen til å melde seg på studietur til Berlin med Dag Solstad og Jahn Otto Johansen som guider. Istedenfor reiser hun på egen hånd og leter både etter dem og etter forklaringen på at noen i det hele tatt vil være på reise med dem, både i Berlin og i litteraturen.

Jeg fortelleren Margarets (hun har samme alder som forfatteren) reise til Berlin er av terapeutisk karakter. Den er både en studietur til dagens og historiens Berlin og en reise til hennes eget indre. Hun bærer på en stor sorg etter at broren døde, har en depresjonsdiagnose og er erklært arbeidsudyktig av trygdekontoret. Den selvpålagte terapien innebærer at hun rømmer for å vise at hun klarer seg selv. Den indre reisen som veksler med vandringene i Berlin, er indre monologer som både imøtegår psykologen som har hatt ansvaret for henne, trygdekontorets saksbehandler og en gjennomgang av forholdet til foreldre, søsken og egen familie.

Et i og for seg spenstig opplegg har både spennende refleksjoner, assosiasjoner mellom litteratur som terapi og til litterære forbilder. Her er også god opptakt til å belyse livet fra ulike aspekter. Hovedpersonen opptrer som bag-lady og leietaker i Berlin og reflekterer dermed implisitt over vilkårene for å bo i byen samtidig som hun er en reisende i Solstads og historiens fotspor. Isolert sett er dette spennende.

Jeg kan også fascineres av formuleringer og enkeltsekvenser som ofte er språklig spenstige, ja noen ganger også av de mange gjentakelsene, fordi de blir en del av en terapeutisk beskrivelse som gir mening. Etter hvert blir det imidlertid mer terping enn terapi.

Innimellom tenker jeg også at det er en forløsende sammenheng mellom at det er kaotisk framstilt og det at tema dreier seg om et kaotisk indre, men kanskje nettopp et budskap om kaos trenger struktur for å forløse noe?

Marit Opeides romanprosjekt blir litt for fragmentarisk til å lykkes helt.

På forsiden nå