Ute til Lynch

Odd-Geir Sæther dro til Polen som alibi og endte opp som fotograf på den mest mystiske og kompromissløse filmen til David Lynch.

Saken oppdateres.

Den nesten tre timer lange filmen til Lynch er uten tvil det særeste og mest krevende fra den amerikanske mesteren. Historien om hvordan den norske fotografveteranen Odd-Geir Sæther endte opp på den, krever litt tid, men den bør fortelles.

- Det startet med en snodig fyr jeg har jobbet med, Ole Johan Roska. Han liker å farte rundt og har en tendens til å komme i kontakt med interessante mennesker, sier han. Sæther forteller om hvordan Roska var i Thailand under innspillingen av «The Beach», og endte som stand-in for Leonardo DiCaprio. Roska kjenner en amerikaner som bor i København og har en venn som er David Lynch sin protesjé, og var en slags assistent for Lynch under «Mulholland Drive».

- Han skulle lage en dokumentar om Lynch og sa de trengte penger. Vi fikk 50 000 fra Nord-Norsk filmsenter, med meg som et slags gissel, som fotograf, forteller Sæther og sier de reiste til Lodz og traff en viss Jason som skulle regissere dokumentaren om Lynch.

- Jason sa de ikke hadde bruk for meg, fordi de hadde en dansk fotograf, forteller Sæther, som fikk i oppgave å hjelpe Lynch sine folk med de digitale kameraene siden han ikke var til nytte på dokumentaren.

Helt på settet

- Assistenten til Lynch sa at jeg måtte stille kameraene på «automatic», fordi David pleide gjøre det. Jeg sa at det er det siste man må gjøre med slike kamera, at jeg var filmfotograf og hadde et sånt kamera selv. Han sa: «David{rsquo}s gonna kill you», men jeg sa at jeg har jobbet med filmfotografering i 50 år, og at dette vet jeg noe om, sier Sæther - som ble en helt på settet etter å ha vist Lynch sin teknikk med rulleskøyter og håndholdt kamera.

Etter ti dager på settet i Polen i november-desember 2004, ble Sæther bedt om å komme til Los Angeles for videre opptak i 6-7 uker i mars-april 2005.

- Lynch er et stort barn som liker å leke med teknologi. Bakom er han svært intelligent, med full oversikt. Som Picasso - uten sammenligning for øvrig - så vet man at han kan male. Det har han vist med «Elefantmannen», «Blue Velvet» og «Wild At Heart». Nå virker det som om han har bestemt seg for å drive litt ap med publikum, sier Sæther som skjønner at «Inland Empire» er en film som deler publikum.

- Noen er trofaste fans, mens andre tenker «hva faen er dette?», sier han.

Sæther beskriver det som en kamp mellom han og Lynch om hvor mørk filmen skulle være.

- Jeg ville gi originalen litt mer tegning og heller gå ned litt i etterarbeidet. Han ville ha det så mørkt at det nesten ikke var mulig å se noe, sier Sæther.

Hovedverk med Watkins

Odd-Geir Sæther har snart 50 år bak seg som filmfotograf. 66-åringen så en annonse i Aftenposten for ABC-film i 58/59 hvor de søkte kameraassistent med realfagseksamen.

- Erik Borge så på vitnemålet mitt og sa at av de 40-søkerne de hadde hatt, så var mine papirer de dårligste, forteller han og sier han fikk jobben på grunnlag av en ryggsekk med bilder som han hadde med seg.

Sæther har vært fotograf for en lang rekke filmer, fra Arne Skouens «Vaktpostene» via Pål Løkkebergs «Liv» til det langvarige samarbeidet med den britiske Oscar-vinneren Peter Watkins. Hans «Edvard Munch» fra 1974 regner Sæther som sitt hovedverk som fotograf.

- Det var et sjokk å se filmen etterpå. Jeg tenkte: «I helvete - er det jeg som har tatt dette?»

- Hvor ligger ditt særpreg som fotograf?

- Å bevege kamera med musikalitet er viktig.

- Hva synes du om norsk filmfoto i dag?

- Det er mange veldig dyktige, men Harald Paalgard er nok et godt hestehode foran. Det rare med Norge er at man fort blir regna som noe katta har dratt inn. Når man har passert 40 eller 50 blir man fort avleggs. Som fotograf mener jeg at jeg er yngre i dag enn da jeg laget Munch-filmen. Jeg føler meg sprekere. Og tryggere.

- Hvorfor har du gjort mye mindre spillefilm de siste 15 årene?

- Dels ble jeg høy på pæra, dels gjorde jeg noen ting jeg angrer på, og dels har det kommet yngre folk. Jeg angrer på at jeg sa nei til Knut Erik Jensens «Stella Polaris», fordi jeg var redd mitt lille firma ville gå dukken. Jeg angrer på at jeg gjorde det samme med «Jakten på Nyresteinen». Selskapet mitt gikk dukken likevel, men man lever jo videre, sier han og forteller at han har blitt kontaktet av den franske filmskaperen Leos Carax («De elskede på Pont Neuf») med tanke på et mulig prosjekt.

- Han er fan av «Inland Empire» og har sagt at han også liker Munch-filmen, så vi får se, sier Odd-Geir Sæther.



 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå