En kommende klassiker

FILM: En norsk film har aldri hatt flere strålende kvinneroller enn denne.

Saken oppdateres.


Dag Johan Haugeruds «Som du ser meg» er etter mitt syn årets klart beste norske film så langt. Det er sjelden å møte film, for ikke å si norsk film, så helstøpt i spill, stemning og stil. Om et knippe bemerkelsesverdige kvinner er i sentrum, er også mannsrollene i filmen bedre enn i for eksempel «Kon-Tiki». Å kalle dette en kvinnefilm blir derfor dummere enn å kalle høstens store norske filmsuksess en mannsfilm.

Underfundige skildringer av stemninger og folk, gir store kvaliteter på små, hverdagslige flater. Forfatter og filmskaper Dag Johan Haugerud har laget flere kortfilmer og halvlange «Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta» som gikk på kino i 2005.


I usedvanlig kombinasjon av moden og leken langfilmdebut orkestrenes et finstemt flettverksdrama. Filmen kan sees som en slags lavmælt feminin slektning av Joachim Triers «Reprise» og «Oslo 31. august», om tre kvinner i hver sin oppgang i samme blokk.

Lajla Goody er sykepleier, Ragnhild Hilt oversetter, mens Henriette Steenstrup jobber i Norad. De utsettes for hvert sitt personlige, moralske dilemma, som gjennom humor, timing og finstemt spill gir dirrende hverdagsdrama.


Musikken til Peder Kjellsby står godt til den filmatiske og dramatiske kammermusikken som utspiller seg på lerretet. Typene, situasjonene og skuespillerne står herlig til hverandre. En leken rammehistorie med en forfatter som skal lage lydbok av en bok om disse personene, gir fortellergrep med raffinement og snert.

Anmeldere faller i staver hver gang Meryl Streep er på lerretet. Fordi hun er god, selvsagt, men også fordi hun får rom til å være god, i gode roller. Hvorfor har vi ikke sett Laila Goody, Anne Marit Jacobsen, Ragnhild Hilt eller mange av de andre som her i norsk film oftere? Om ensemblet løfter filmen eller omvendt kan diskuteres. Resultatet er et høydepunkt i norsk filmskuespilleri.


«Som du ser meg» er en personlig, helstøpt filmfortelling av typen norsk film trenger flere av. Den bidrar til mangfold og kvalitet, men trengs mest fordi den er en god, befriende annerledes film. Noen vil sikkert kalle den smal, men den har sannsynligvis de vanligste, lettest gjenkjennelige nordmennene du får se på film i år.

 
På forsiden nå