Etter å ha rystet eller provosert mange av dem som så den på festival i Tromsø og på Kosmorama i år, er det politiske familiedramaet fra en av de dyktigste yngre filmskaperne som beskjeftiger seg med sånt, klar for norsk kinopremiere.
«Nawals hemmelighet - Incendies» ble fortjent nominert til Oscar for beste ikke-amerikanske film tidligere i år. Selv om den har sine diskutable sider og en finale egnet til å dele publikum, er den etter mitt syn en bedre film enn den danske vinnerfilmen til Susanne Bier. Denis Villeneuve som sist laget isende gode «Polytechnique» om en kanadisk skolemassakre, viser seg igjen som en filmforteller med mektig grep om virkemidlene.
Filmen starter med at et kanadisk tvillingpar etter morens død gjør overraskende oppdagelser om hennes fortid. For å finne ut mer, drar datteren til Midtøsten. Derfra blir filmen både en personlig odyssé og en reise i kamp, hat, vold og motstand i en urolig del av verden. Så mye mer bør ikke røpes, for dette er film egnet til å ryste, berøre og provosere, alt ettersom.
Åpningsscenen, med musikk av Radiohead og barn i krig, slår an noen toner som viser hvor sterkt medium spillefilm kan være, når godt og interessant materiale håndteres med dristighet og dyktighet av en filmskaper som våger å legge lista høyt og gå over med patos.
