Storslått øko-Tarzan

Kvartalskapitalismen truer Livets Tre også på en annen planet i James Camerons spektakulære sci-fi action med miljøvennlig budskap.

Saken oppdateres.



AVATAR

Amerikansk action

Regi: James Cameron

Med: Sam Worthington, Zoe Saldana, Sigourney Weaver

Så er den omsider klar, filmen det har vært snakket om i årevis. Siden det store gjennombruddet med «The Terminator» for 25 år siden, har James Cameron laget et knippe filmer som har gjort ham til en av filmverdens største. «Aliens»(1986) «Terminator 2»(1991) og «Titanic» (1997) er blant de beste og/eller mest suksessfulle storfilmene som er laget i moderne tid.

«Avatar» er hans første spillefilm på 12 år, og den første massivt lanserte spillefilmen for voksne i 3D. Siden Trondheim kino i går ikke klarte å vise 3D-versjonen er anmeldelsen basert på den todimensjonale versjonen. Når det gjelder effekter og verdien av de tredimensjonale grepene, er filmen etter mye å dømme enda mer spektakulær i 3D-versjon. Svakhetene lar seg imidlertid ikke løse med briller, da de stort sett ligger i manuset.

Som teknisk underholdningsmaskin med det ypperste bransjen har å by på, nnfrir «Avatar». Filmen berører tematisk eller i uttrykk flere av de største sci-fi-satsingene i år, så som nye kapittel i «Star Trek», «Terminator» og «Transformers», samt den strålende debuten «District 9». Når det gjelder action, teknikk og spektakulære scener, overgår den samtlige. I likhet med «District 9» vil den litt mer enn å bare underholde, men selv om budskapet er godt, blir Cameron i siste halvdel av «Avatar» i overkant enkel og misjonerende, sammenlignet med den sørafrikanske gjennombruddsfilmen.

Handlingen utspiller seg ca. 150 år inn i framtiden. Menneskene har ødelagt mye av jorda, men har funnet en ny mineralrik planet de kan utnytte: Pandora. Problemet er at både dyrene og urbefolkningen der er skumle eller lite villige til å gi opp sine ressurser. Militære styrker og vitenskapsmenn har derfor skapt en slags kloning av et menneske og en pandorabeboer, en Avatar, for å skjønne hvordan de tenker og handler.

Storyen er en slags sci-fi-variant av Tarzan. Et menneske lever blant innfødte, og havner i en gigantisk lojalitetsskvis når menneskene vil ha lønnsomhet, mens urbefolkningen vil fortsette sitt liv i pakt med naturen. Det er umulig å se «Avatar» uten å tenke på ødeleggelse av regnskog og miljø for økonomisk vinning. Ordet «kvartalskapitalisme» løftes fram som selve motoren for forbrytelser mot universet.

Handlingen er så enkel at den bidrar til effektiv spenning. Etter som Cameron lesser på med viktig budskap med store bokstaver og litt teite replikker, tonesatt av James Hornes pompøse musikk, blir filmen litt for oppblåst og skurkene litt for endimensjonale til at historien når samme nivå som teknikken. Urbefolkningen med store ører og lange lemmer er et fascinerende skue, men i forsøk på å blande åndelige dimensjoner i det hele, går Cameron i litt av den samme fella som i sin kanskje minst vellykkede, men likevel fascinerende film, «The Abyss»(1989).

De som hadde fryktet en kalkun, kan ta det med ro. «Avatar» er en fascinerende reise, spekket med referanser og vilje til å si noe viktig i rammen av gigantisk underholdningsmaskineri. Som film fortoner den seg som verdens største dataspill, spekket med alt fra «Trollmannen fra Oz» til en døende Moder Jord med et budskap om å ikke gjøre som sjefene sier og heller tenke selv. «I didn't sign up for this shit» som en av de kvinnelige soldatene sier det, i en film som heier på trærne og urbefolkningen og sparker primitivt, men godt mot dem som er mest opptatt av neste kvartalsregnskap.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå