Solid stormannsgalskap

Som spektakulær storfilm har «Kon-Tiki» innpakning og scener som gjør at den vil treffe bredt, selv om filmen er en ujevn, eventyrlig ferd mellom myter, hai og skjegg.

Hagen som Heyerdahl: «Kon-Tiki» med Pål Sverre Hagen er severdig og fascinerende, til tross for svakheter, skriver vår anmelder om filmen som har premiere i kveld.  

Saken oppdateres.


Det er ikke subtil filmkunst Joachim Rønning og Espen Sandberg bedriver, men som i «Max Manus» viser de i «Kon-Tiki» en unorsk vilje og tidvis også evne til å male gammeldags storfilm med bred pensel. Det er verdens dyreste fortellermåte. Selv om «Kon-Tiki» i norsk sammenheng er en gigantfilm, ser den i internasjonal sammenheng ut som en større, langt dyrere film enn et norsk hundremillionersprosjekt. Det er ment som en kompliment.

Selv om historien denne gang burde ha større internasjonalt potensial, er deler av filmen fortalt med en norsk patos som neppe vil treffe like bredt utaskjærs. Som norsk storfilm får «Kon-Tiki» til en god del av det den prøver på. Den er dessuten en langt mørkere, mindre triumferende film en Heyerdahls egen Oscar-belønte dokumentar fra ferden.

Filmen fortjener ros for å forsøke å vise noen av dramaene bak og under den legendariske ekspedisjonen. Ved å vise tvilen, usikkerheten og det dumdristige ved ferden blir filmen heldigvis noe mer enn «Sønner av Norge erobrer Stillehavet». Pål Sverre Hagen viser en sta, men overraskende usikker og innadvendt Heyerdahl, som ironisk nok ikke engang kan svømme.

«Kon-Tiki» er en film om en norsk helt. I større grad enn i «Max Manus» tematiseres gråsoner og menneskelige omkostninger ved dåden. Å speile dramaet om seks menn på en flåte mot samlivet og ekteskapet til Heyerdahl er et godt grep, selv om kryssklipping av solnedgang over mann på flåte og solnedgang over frustrert frue på Lillehammer blir i meste laget.

Musikken til Johan Söderkvist smører også i overkant tykt på. Når filmen forsøker å fange en slags kosmisk skjønnhet eller sprite opp med action a la «Haisommer» er den nær ved å tippe over mot en slags Robinson-variant av «Karius og Baktus med Askeladden og de gode hjelpere» på flåte. Heldigvis berger både filmen og historien seg over de farlige skjærene den er nær ved å bli hengende fast i.

Med unntak av litt hai-søl ser filmen godt ut, tidvis kanskje litt for pent. Spillet flyter bra, til tross for ganske tynne typetegninger. Av mannskapet får Tobias Santelmann og Gustaf Skarsgård mest ut av sine roller. Om Hagen ikke tar oss med til bunns i Heyerdahl, gir han et interessant bilde av en sta, stormannsgal mann som satser alt for noe han tror på.

«Kon-Tiki» lykkes brukbart i en krevende sjanger som norsk film sjelden begir seg ut i. At den derfor kan sies å være god til å være norsk, er i denne sammenheng ikke nedsettende ment. I større målestokk er den nok bedre i omfang enn dybde. Joachim Rønning og Espen Sandberg bekrefter at de behersker store pensler og eventyrlige historier. Det skorter mer på folk og følelser, men også der er det tilløp i «Kon-Tiki» som gjør den severdig og fascinerende, til tross for svakhetene.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG



På forsiden nå