Langt fra skogens ro

FILM: Blodig trekantdrama og dunkel naturromantikk blandes til et mørkt og mystisk filmbrygg i «Uskyld».

Saken oppdateres.


Sara Johnsens tredje spillefilm fikk reaksjoner over et stort spekter da den ble vist i Toronto. Så er det også en film egnet til å dele publikum, egnet til å tolke og tygge på, lenge etter at John Andreas Andersens røffe, sanselige bilder har forlatt lerretet.

Andersen er en av norsk films dyktigste fotografer. I likhet med regissør og skuespillere virker det som om han har jobbet uten sikkerhetsnett her. Det gir en styggpen nerve som får bildene til å stikke dypere enn i hans mer tradisjonelt velfotograferte filmer som «Kongen av Bastøy», «Upperdog» og «Blodsbånd».

I mine øyne er «Uskyld» langt dristigere enn og minst like god som Johnsens forrige film «Upperdog» (2009). Et norsk sted mellom Lars vin Triers «Antichrist» (2009) og Henrik Hellström og Fredrik Wenzels «Man tenker sitt» (2009) blandes traumatisk fortid, blodig trekantdrama og dunkel naturromantikk til mørkt, mystisk filmbrygg.

Maria Bonnevie og Kristoffer Joner spiller et ungt par som ved filmens start har flyttet ut i skogen. Hans bror, spilt av svenske David Dencik («En kongelig affære»), er gårdbruker i nærheten. Med brå død som anslag og en politikvinne som forteller, veves fortid og nåtid sammen, til en vond og gåtefull fortelling om tre mennesker og hvordan de endte opp blodige i skogen.

Som i «Upperdog» er ambisjonene høyere enn resultatet helt lever opp til, men i «Uskyld» er det scener hvor uttrykk, innhold og stil går på langt tynnere line og lykkes. Den voksne utgaven av de tre hovedpersonene lever underfortalt, rått og fåmælt drama som gradvis kretser inn hvem de er og hvordan de kom hit. Norsk natur og bygdeidyll er mer sanselig truende her enn i de senere års hop av utmarksgrøssere.

Svakheten til «Uskyld» er at det er lesset for mye inn i trekantdramaet. Skuespillerne, bildene og stemningen får for mye å bære når dunkle siderspor, kjellermennesker og bibelske drag blandes med referanser til Dylan Thomas og Tolstoj. Likevel klarer filmen heldigvis på et vis å samle seg om trekantdramaet som alene er mer enn nok til å bære en slik film.

Det er scener i «Uskyld» som er det beste Sara Johnsen har gjort som filmskaper. Scener med rå, gåtefull nerve og sanselig ubehag, til ekstra løft av musikken til Fernando Velázquez. I en tid da film gjerne gjør det for enkelt for publikum eller prøver å lure tilskuerne, er det verdt å berømme et godt forsøk på noe helt annet.

På forsiden nå