Spillefilmdebuten til den feirede britiske teater- og operaregissøren Ruphus Norris har kvaliteter som langt overstråler dens svakheter. Filmen har et emosjonelt og fortellermessig trøkk og skuespillerprestasjoner så sterke, at filmen treffer hardt, varmt og sårt, selv om den prøver på litt vel mye. Likevel formidler den mennesker og historie på medrivende vis.
Bare åpningsscenen, med en elleveårig jente på vei hjem fra skolen, viser at Norris har stort potensial som filmskaper. Fra flere vinkler forteller han historier om tre nabofamilier i røff, britisk hverdag. Eloise Laurence er fantastisk som elleveårige Skunk, ei veslevoksen jente med diabetes. Hun er alene verdt filmen.
Tim Roth gjør sin første britiske film på mange år som hennes far. Rory Kinnear er fryktinngytende god som aggressiv nabo. Scenene hvor han mister grepet, er intense skildringer av manglende sinnemestring, med en sårere, vondere bunn enn de fleste bilder av menn som tyr til vold på film.
Filmen er bygget på en roman, av Daniel Clay. Svakheten til «Broken» er at den prøver på litt for mye, med for mange sidespor. Historien blir rett og slett litt for stor for filmen. Den store styrken er intensitet i spill og et underliggende drama om hvor skjøre mennesker kan være og hvor vondt det gjør når skjør balanse ødelegges.