Voksen Potter

Tankekontroll, elevopprør og Voldemorts fremmarsj. Femte film er mørk, actionfylt og pessimistisk.

Saken oppdateres.

Harry Potter og Føniksordenen er mørkere og mer intellektuell enn de foregående filmene. De tre hovedrolleinnehaverne har også rukket å bli ett år eldre enn sist, og ser nå mer ut som om 18-åringer enn femteklassinger på Galtvort. Dette legger første demper på filmen: Skuespillerne bak Harry, Hermine og Ronny er rett og slett ikke like troverdige, søte og uskyldige som de var i de første filmene. Dessuten er både formelen og omgivelsene velkjente, og publikum trenger mer enn flyvende lysestaker og bevegelige trapper for virkelig å la seg imponere.

Den nesten to og en halv time lange filmen pløyer gjennom mer enn sju hundre sider med tekst - og blar raskt gjennom intriger, bi-intriger og tankestoff. Både i handling og bildespråk er filmen mer pessimistisk og magipolitisk enn før. Tema som død, tankekontroll og en nært forestående krig preger historien om Potter og den gryende motstanden mot det onde - som innimellom krydres av humoristiske innfall, gode replikker og fiffige detaljer. Men denne gangen kommer innfallene med mindre hyppighet enn tidligere i serien.

Filmen begynner der forrige slapp. Sommerferien er over, Voldemort er i anmarsj, og Harry sliter med mareritt og ensomhet. Tilsynelatende er det ingen som tror at han faktisk har sett Voldemorts gjenfødelse (film nummer fire). Når han så bruker magi for å redde Dudleifs liv både utvises han fra Galtvort og innkalles til offisiell høring på Magidepartementet. Harry frifinnes, men den paranoide magiministeren Kornelius Bloeuf tror likevel Humlesnurr og Harry lyver om Voldmort. Dermed innsettes Dolorosa Uffert som Bloeufs stråkvinne på Galtvort. Som den nye læreren i forsvar mot svartekunster får hun snart både Harry og vennene mot seg. Mens opprøret ulmer blant elevene, sniker Voldemort seg inn i Harrys tanker og gjerninger.

Aldersgrensen for Føniksordenen er satt til elleve år, og bør følges. Her er skrekkfilmeffekter, død, svarte og ansiktsløse desperanter og lord Voldemort uten nese - og få lettende lyspunkt midt i det skumle. Den alltid rosakledde Uffert, spilt av Imelda Stauton, setter bokstavelig talt farge på Galtvort. Med sine kontrollerende Tante Sofie-aktige oppførsel, pusete-søte antrekk og sadistiske latter gir hun nødvendig liv til en ellers mørk film. Dessuten er Evanna Lynch er nytt og spennende bekjentskap som den gjennomsiktige og skrullete-sympatiske Lulla Lunekjær. Gygrid har som vanlig overraskelser i skogen og Wiltersen-brødrene nok av kvisedrops og fyrverkeri. Likevel lar nok jubelen vente på seg til krigen virkelig begynner. Imens transporteres vi frem til Harrys møte med spådommen.

 
        
            (Foto: Murray Close)

  Foto: Murray Close

På forsiden nå