Det er nærliggende å se Amat Escalantes prisvinnerfilm fra Cannes i fjor som en både lavmælt og brølende kommentar til narkokrigens grep om hjemlandet. En litt langsommere mer renskåren parallell til Gerardo Naranjos «Miss Bala» fra 2011. 18-årsgrensen på «Heli» skyldes filmens ene eksplisitte voldssekvens rundt midtveis. Den er noe av det vondeste og mest rystende jeg har sett på film.
Amat Escalantes tilhører en ny generasjon med kompromissløse, meksikanske filmskapere, anført av Carlos Reygadas, som har produsert denne. Filmen utspiller seg i en småby i Mexico hvor narkotikakartell herjer. Vi møter en lovlydig liten familie hvor far og sønn jobber på bilfabrikk, mens husets kvinner tar seg av barn og går på skole.
Kjæresten til tenåringsjenta i familien kommer en dag over to pakker med kokain. I en ellers langsom, hverdagslig film kommer brutaliteten valsende inn, til rystende bilde på volden, dens ofre og de tause vitnene. Det siste er kanskje mest skremmende, i en film uten suggererende effekter, hvor hendelsene taler for seg.
Den hverdagslige settingen, særlig i den virkelig fryktinngytende scenen, gjør «Heli» til dirrende, ubehagelig drama om forsøk på anstendig liv i sandblåst korrumpert landskap. Romantisk drøm om ung kjærlighet og raske penger gir gjerne lettvint feelgood-film. Her gir det kresen, vond og god feelbadfilm, med en varme for unge Heli som hovedperson, som føles helt nødvendig.