- Jeg var ikke ferdig med henne og ble nødt til å følge henne videre, sier Roy Jacobsen.
Kvinnen han snakker om, heter Ingrid. Alle de langt over hundre tusen nordmenn som hittil har lest «De usynlige», vil huske at hun vokste opp på ei lita, karrig øy på Helgelandskysten tidlig på 1900-tallet.
Les anmeldelsen av «Hvitt hav» her
Romanen som kom for to år siden ble Jacobsens største salgssuksess. Den var både en fortelling om en families kamp for å overleve og en skildring av et samfunn der folk for bare noen tiår siden levde helt andre liv enn vi gjør i dag.
Nå tar forfatteren oss med til samme sted i den nye boka «Hvitt hav», der historien om Ingrid videreføres.
LES OGSÅ: En utkantskildring av de sjeldne
LES OGSÅ: Ingen har gått sterkere inn i sin egen tid
- Jeg er ekstremt heldig som er født på 1950-tallet og som har fått oppleve de årene Norge er blitt totalt forvandlet. Å beskrive forandring gir meg mye, siden jeg er den type forfatter som henter inspirasjon i det vi kan kalle den virkelige verden. Jeg har opplevd alle fasene og ser at barn i dag lever helt andre liv enn foreldrene gjorde. Mye av det de unge tar som en selvfølge, var helt ukjent for ikke så lenge siden. Utviklingen skjøt fart først på 60-tallet, sier Jacobsen og vifter med mobiltelefonen.
Hvor selvgode kan vi bli?
Han snakker videre om sosiale medier og digitaliseringen og om det han anser som den positive siden ved arven etter 1968-erne; likestilling, miljøbevissthet og toleransen for homofile og mennesker med en annen hudfarge.
I løpet hans 60 år lange liv er Norge også blitt et styrtrikt land, og han tilføyer:
- Du skal ha sterk rygg for å tåle å være vellykket og rik. Spørsmålet er hvor selvgode vi kan tillate oss å bli og i hvilken grad vi skal involvere oss i verden. Jeg satte stor pris på meningsmålingen i Aftenposten forleden dag som viste at vi er blitt mer positive til å ta imot flyktninger. Over 60 prosent av oss sier nå ja til det. Vi må huske at alle land, alle samfunn, har vært multietniske. Japan er kanskje det eneste unntaket.
Når man snakker med Roy Jacobsen, kan man havne i temaer som tilsynelatende ligger et godt stykke unna boka som er utgangspunktet for samtalen. Men temaene ligger ofte som en klangbunn for det han skriver om, enten det er fattige fiskarbønder på Helgeland, rampete unggutter i Groruddalen, vikinger, soldater i krig eller en biografi om Trygve Bratteli. Få norske forfattere har skildret så mange ulike miljøer som ham.
En anstendig kvinne
Dagens flyktningdebatt har en parallell, også i «Hvitt hav». Forfatteren har hoppet 16 år fram i tid fra slutten av «De usynlige». Da var Ingrid 19 år gammel. Nå er hun 35. Handlingen foregår over et år helt mot slutten av andre verdenskrig.
Krigen griper inn i livet hennes, og hun møter flere av de 50 000 fra Finnmark og Nord-Troms som ble tvangsevakuert under krigen. Ingrid hjelper desperate personer.
- Hun er en anstendig kvinne og gir andre omsorg, sier Jacobsen.
En annen faktisk hendelse, en av andre verdenskrigs største katastrofer som er lite kjent, er også sentral i den nye romanen. Fangeskipet «MS Rigel», som tyskerne brukte til å frakte russiske slaver, ble bombet av britene og sank i nærheten av Ingrids øy, Barrøya.
Tusenvis av fanger døde
- Mellom 2500 og 4000 russere døde. Det har ikke vært mye oppmerksomhet rundt dette i ettertid, antakelig fordi de allierte ikke ville ha snakk om det. Britene påsto at de bombet skipet fordi de trodde det var en troppetransport, sier Jacobsen.
Flere lik flyter i land på Barrøya. Men én er så vidt i livet, og han får en spesiell plass i handlingen.
- Hva er det med Ingrid som gjør at du måtte skrive en roman nummer to om henne?
- Jeg er blitt glad i henne. Hun er sterk og blir derfor også ensom og sårbar. Og det hender hun overdriver og blir så tøff at hun gjør ting som ikke er godt for henne. Vi trenger dessuten flere kvinneportretter skrevet av menn. Jeg er godt i gang med bok nummer tre med Ingrid som hovedperson. Vi får se.
LES OGSÅ: Som tatt ut av «De usynlige»
Menn var overskuddsvare
Jacobsen utelukker heller ikke ei bok nummer fire om Ingrid, uten at han lover noe som helst. Men han er opptatt av sterke kvinner – særlig dem på kysten.
- Kvinnene har jo alltid vært arbeidere, særlig på kysten. Drabantbykvinnene på 60-tallet som stelte hjemme i huset, er et unntak i historien. På Helgelandskysten var kvinnene helt avgjørende, mens mennene var overskuddsvare. Hvis en familie fikk tre, fire eller fem sønner, var det ikke godt å vite hva man skulle bruke andre enn odelsgutten til. Øya der Ingrid vokser opp og bosetter seg på, tilhører henne. Hun og de andre i dette miljøet fikk en egen evne til å lese omgivelsene og ta vare på seg selv. 98 prosent av denne kunnskapen er gått tapt. Ingen i dag ville klare å overleve på fisk og gress slik de gjorde.
Roy Jacobsens egen mor vokste opp på Dønna på Helgelandskysten, og han har alltid hatt nær tilknytning til øysamfunnet der de levde av jorda og fisken helt til velstandsutviklingen innhentet også dem. Øya fikk strøm først helt på slutten av 50-tallet. Han bodde der i flere år tidlig på 80-tallet og er der stadig, i huset han selv har bygget.
Personene vi møter i «De usynlige» og «Hvitt hav» er oppdiktet, men omgivelsene, miljøet og livsvilkårene er de samme som det hans forfedre opplevde.
En fæl og fattig oppvekst
- Mor kom til Oslo da hun var 14 år gammel, etter en fæl og fattig oppvekst på Dønna. Likevel ville hun på død og liv tilbake dit. Derfor har jeg hatt to barndommer, én i Oslo og én på Helgeland.
- Er det litt av din mor i Ingrid?
- Mor var en sterk og sta dame. Det er Ingrid også. Men Ingrid er ikke noe portrett av mor. Det er som med Marta i «Seierherrene». Hun har likhetstrekk med mor, men er en litterær figur.
«Seierherrene», som Roy Jacobsen skrev og utga da han bodde i Trondheim rundt 1990, var hans største salgssuksess fram til «De usynlige». Første del av «Seierherrene» foregår også blant de fattige fiskarbøndene, i samme miljø og samme epoke som hans to siste romaner.
- Du kommer ikke unna stedet der du vokste opp, sier forfatteren.
Fiskarbøndene i «Seierherrene» flyttet til storbyen og fikk barn som ble seierherrer i velstandsutviklingen. Roy Jacobsen fikk dermed brukt stoff fra begge sine barndommer.
Så snart han har gjort unna lanseringen av «Hvitt hav», reiser han nordover igjen, for å sitte på Dønna, se utover havet og skrive mer om en kvinne han er glad i.
