I enkleste laget
BARNESPILL: Helt klassisk brettspill-variasjon med hyperpopulær barnetv-figur.
Byggmester Bob er de yngste barnas aller største tv-helt for tiden, og alt annet med Bob selger også godt. Sikkert også dette brettspillet, som er laget på den enkleste og mest klassiske vis. Du starter på start og skal først i mål, og innimellom kommer du på forskjellige felt der du enten må stå over neste kast eller kan hoppe ti felt frem osv. Det er lite fancy utstyr, nesten litt billig utforming - og på en måte er det bra. Du blir ikke lurt til å kjøpe et lite brukervennlig spill. Men samtidig får det et litt traurig. Hverdagslig preg også.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
Forblåst idé
BARNESPILL: Populære figurer, halvgod idé - lite vellykket som spill.
Et knep for de aller yngste er å kombinere svært enkle spillregler med en fysisk utfordring. Her er det løst ved at selve spillebrettet balanserer oppå en sokkel, og hvis for mange brikker er på samme side av spillet, eller en er for skjødesløs når en flytter brikkene, ja så detter spillerne ned. Eller ja, riktig - blåser bort. Ideen kan muligens virke bra i utgangspunktet, og utformingen av spillet er flott. Det ser bra ut. Men et av problemene er at de fleste barn enten vil være for små til å skjønne spillet, eller for store til å finne spenning i det. Tipset er at spillets forskjellige bestandeler vil ligger spredt omkring i huset når jula er over.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
Kjør og tutBARNESPILL: Et særdeles enkelt spill - med særdeles lekre spillbrikker.
Kast en terning og fyll bilen med "gubber" i ulike farger. Flytt deretter til den fargen terningen viser på brettet: Definitivt et spill som også passer for de under tre, her går det unna - i moderat fart. Selv om "Fargerally" slett ikke kan kalles komplisert i utgangspunktet, vil nok minstene bli mest begeistret over de flotte trebilene som utgjør spillbrikkene, og de fargesterke "gubbene" som er passasjerer i farkostene. Konkurranseelementet kan de litt eldre ta seg av. Godt råd: Kjør forsiktig!
Anmeldt av KLAUS J. SONSTAD
Syntetisk bondegård!BARNESPILL: Ikke så verst, ser man bort fra den syntetiske stemningen.
Det handler om å samle dyr fra en innhegning, ved hjelp av en diger, snakkende plastterning. Terningen kastes og sier for eksempel "mø!" = du får en kubrikke. Sier terningen "Jippi!" får du velge to brikker fritt, og kommer den med en "trekker ned på toalettet"-lignende lyd, skal et dyr tilbake i innhegningen. Greit nok, dette, hadde det ikke vært for at det hele blir så syntetisk. Puselyden er kattestrofal, og sauen er ikke helt god, den heller. Ville "Kykkelimø!" funket bedre om det var barna som sa dyrelydene - samtidig som de skulle gjenkjenne ulike grønnsaker som vist på terningen? Jeg sier ja. Godt råd: Dropp lydterningen og be barna si som kua, katten osv.
Anmeldt av KLAUS J. SONSTAD
Sangspill som skurrerBARNESPILL: Når makkeren skjæresurt synger på feil melodi, da flirer vi. Ellers ikke.
Med dette spillet kan du leke "Beat for beat" i din egen stue, men ingen pianist hjelper deg i gang. Poenget er å gjette på låter, svare på muikkrelaterte spørsmål, gjenkjenne kjente tekstbiter og la en tegning bli en eller annen sang. I det en deltaker når "jeg kunne jo vært med i programmet til Dyrhaug!"-nivå, er det lett å le. Latter vekker også enkeltes svært tonedøve fremføring av kjente og kjære sanger. "Sånn kan det låte" har imidlertid mangler som trekker helheten ned til midt på terningen: En ullen veiledning (det manglet vitterlig et par sider?), et uspennende brett og et ujevnt oppgavesett. Når forslaget "vi kutter ut brettet og bruker bare kortene" kommer opp, må tommelen for spillet delvis vendes ned.Godt tips: Kutt ut brettet og bruk kortene.
Anmeldt av KLAUS J. SONSTAD
Kokkelimonke-fleip med faktaDet er alltid morsomt å lure noen langt ut på limpinnen.
I Malarky er poenget å få de andre til å tro på deg. Et spørsmål blir stilt ("Hvorfor ville George Washingtons kjøkkenhage ha vakt reaksjoner i dag?"), deretter deles et riktig svar ut sammen med x antall bløffkort. Så gjelder det å overbevise de andre om at nettopp du har løsningen ("Washington dyrket cannabis i kjøkkenhagen"). Bløffer noen ut et svar som ligner det riktige, må den som sitter med sannheten improvisere en løgn i full fart. Får vedkommende stemmer på denne, kalles det en Malarky. Opplegget er mistenkelig likt "Fleip eller fakta" og "Kokkelimonke" - noe som hindrer fullt hus på terningen. Annars funkar Malarky jättebra.Godt råd: Ikke bløff for komplisert - det enkle er nesten alltid det beste.
Anmeldt av KLAUS J. SONSTAD
Fossroing i blåmyraGeografisk hodebry verden rundt. Artig, selv om man ikke er like flink som Drillo på flatemål og innsjø-dybder.
Hva heter flyplassen utenfor hovedstaden i Kiribati? Tja, si det. Men vil du ha score poeng i Oseania, bør du nesten vite det. Det er dette som er verst med "Passport", i alle fall blant mine prøvespillere - Oseania. Men den evindelige seilasen mellom stillehavsøyer i påvente av et spørsmål som kan besvares med noe annet enn "vet ikke " er nesten det eneste som irriterer. Dette geografispillet, lite og kompakt pakket i koffert, kom på slutten av fjoråret, og holder stadig koken i konkurransen med de enda nyere kunnskapsspillene. Spillebrettet inneholder verdenskartet der hver verdensdel har egen farge. Poenget er å fylle ut land i et lite, hendig medfølgende "pass" hver gang man svarer riktig på spørsmål fra de enkelte verdensdelene man passerer. Blant annet skal man kjenne igjen de utroligste flagg og vite de merkeligste saker om flatemål og høye fjell. Litt spesielle spørsmål av og til og noen rariter i oppbygningen av spillet (hva gjør man når man slår seks på terningen og det bare er fem spørsmål på kortet?) demper ikke reiselysten.Det handler om geografi, men også om kultur og språk og historie. Og selv om noen spørsmål er meningsløst vanskelige (kanskje skyldes det ren uvitenhet om botanikk på Salomon-øyene?), så er spillet jevnt over ikke verre enn at også de eldste barna har glede av reisen verden rundt. Godt råd: Ikke glem at du har verdenskartet på bordet foran deg!
Anmeldt av RUT ANNE ISDAL
En bokhylle full av kunnskapEn verdig konkurrent til gamle klassikere. Ikke så vanskelig at moroa uteblir.
Først var det Geni. Så kom Trivial Pursuit. Og nå har jeg fått en ny favoritt: "Det store norske spillet". Det er laget av Kunnskapsforlaget, bygd over leksikonlesten, det er stort og tungt som alle 16 bindene til sammen, nesten - og det er morsomt, utfordrende og engasjerende. Det er mye å holde rede på i starten: Terning, brikker til å flytte og små bokhyller til å putte nye bind i etter hvert som man greier de ti kategoriene. Videre finnes kort som gir adgang til å få en ledetråd mot riktig svar, stjele et bind fra motstandernes hylle eller hoppe direkte til en kategori man mangler. Men når brettet ligger på bordet og terningen er kastet, er det bare å kose seg.Spillet er på noen områder relativt vanskelig, og den anbefalte minimumsalderen på 14 år er nok et absolutt minimum. De spørsmålene som er lette er egentlig for få til å forsvare benevnelsen familiespill. Men våre voksne prøvespillere trivdes utmerket etter hvert som bokhyllene fyltes opp, selv om de sukket litt over for liten bredde i musikkspørsmålene og for mange merkverdige og perifere vesener i biologispørsmålene. På andre emneområder, som litteratur, berømte sitater, geografi og sport gikk det greiere, av og til med mer eller mindre god hjelp fra ledetrådene som kan kjøpes underveis.Det tar tid før bokhyllene fylles, så er det mange spillere, er det nok best å sette sammen lag. Da har man sånn omtrent halvannen times moro foran seg før vinneren er kåret. Og med 8000 spørsmål å ta av, så har man jo flere muligheter til å få hylla full først.Godt råd: Kjøp et spill til hytta også. Det er altfor tungt å dra med seg frem og tilbake!
Anmeldt av RUT ANNE ISDAL
Omstendelig, men morsom millionjaktTV-kopi som fenger, selv om opplegget er omstendelig.
Har du sett "Vil du bli millionær?" på TV? Da skjønner du sikkert hvor nødvendig det er å ha en programleder til å holde orden på sakene. I brettspill-utgaven må spillerne passe på selv, etter hvert som oppgaven som "programleder" går på omgang. Og før man er klart for slikt arbeid, må man lese bruksanvisningen. Den er en utrolig omstendelig affære, faktisk så komplisert at spillegleden var i fare lenge før vi kom i gang. Men etter å ha sortert pengevalører, delt ut kortstativer (i bruksanvisningen kalt kortdisplayer!) og hjelpemiddelbrikker og - etter noe om og men – å ha fattet hva alle de forskjellige lommene og plassene inne i esken skulle brukes til, var vi i gang. Da tok det seg opp. Det var faktisk som å være på TV - uten Wilborn. Det starter enkelt med 1000-kronersspørsmål som det ikke går an å svare feil på (sommer-OL i 1980 ble ikke arrangert i Disneyland!) og blir vanskeligere etter hvert, akkurat som det skal være. Toppgevinsten er tross alt to millioner lekekroner!Akkurat som på TV kan du få 50:50-hjelp, du kan spørre de andre spillerne (som svarer hemmelig etter en innfløkt prosedyre) og du kan ringe venner og familie på ordentlig hvis du vil, sette dem under hardt press i 30 sekunder - og kanskje få hjelp!Å skulle bli millionær i egen stue er nok en øvelse som passer best for voksne, for når spørsmålene blir vanskeligere,mister barna lett interessen, selv om det er fire svaralternativer. Men millionærforsøk på brett er faktisk ganske morsomt, i alle fall om man ikke blir slått ut på 3000-kronersspørsmålet. Da kan nemlig resten av runden som tilskuer bli lang.Godt råd: Bruk god tid før spillet starter på å lese bruksanvisningen - og bli enige om hva dere har lest!
Anmeldt av RUT ANNE ISDAL