Molde-jazz tirsdag kveld:
Bjørnsonhuset:
JOHN ZORN ELECTRIC MADSADA
For en del år siden blåste John Zorn ørevoksen ut av Molde-publikummet med en konsert der han leverte en lang serie låter på drøyt et minutt. Alle var korte oppvisninger i ekstrem, men raffinert støy.
Mike Patton, vokalisten i rockebandet Faith No More, var gjesteartist på scenen og stod og brølte gjennom hele konserten. Konferansier Eva Knardahl var en av mange som ble sjokkert over en slik mangel på melodi og musikalsk dannelse.
I går kveld fikk vi oppleve John Zorn fra en helt annen side. Med sitt Masada-prosjekt har han dempet seg betraktelig, og store deler av konserten var på grensen til det rett og slett behagelige - selv om det heldigvis også var tilløp til støy og løssluppenhet.
John Zorn tar utgangspunkt i tradisjonell, jødisk musikk - men med sin avantgardistiske New York-bakgrunn havner han selvfølgelig ikke i tradisjonell folkemusikk av den grunn.
Lydbildet i Bjørnsonhuset i går var definitivt preget av vår egen tid, selv om vi hørte ekko av både klezmer-musikk, Miles Davis anno midten av 80-tallet og faktisk også av kubansk folkemusikk. Det siste var det gitarist Marc Ribot som stod for. Ved siden av at han har spilt med størrelser som Elvis Costello og Tom Waits, har han også gitt ut to glimrende plater med kubansk musikk. Ribot er antakelig den gitaristen i verden jeg liker best akkurat nå, og han skuffet ikke. I løpet av konserten fikk han vist seg både som støymaker, melodiøs balladegitarist og som litt av hvert annet. Ribot er ikke teknisk briljant, men han har et særpreg og en originalitet som de aller fleste andre gitarister mangler i dag.
Kreativ galskap
Noe av det samme gjelder John Zorn selv. Han er riktignok en relativt god saksofonist, men sin storhet som musiker får han gjennom sin galskap og sin svært kreative bandledelse.
Med markante håndbevegelser styrer han bandet med myndig hånd hele veien. Vil han ha noen vakre takter her og litt støy der, får han det akkurat som han vil. Selv om han og bandet gikk litt på tomgang mot slutten, ble det en intens og medrivende konsert, og det gjorde ikke så mye at den bare varte i vel en time. Zorn og co. skulle reise videre til ny spillejobb et sted i Europa rett etter konserten og hadde det ganske travelt.
Derfor rakk heller ikke det jødisk-inspirerte bandet å si et ord fra scenen om hva de mener om Ariel Sharon. Og det var antakelig like greit.
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO