Konsert FUCKED UP Uka, Klubben i Studentersamfundet Natt til onsdag
Etter å ha gitt ut det som for meg kanskje er årets beste rockalbum så langt med «David Comes to Life», var det smått surrealistisk å se Fucked Up på scenen i lille Klubben, tydelig overrasket over at det har kommet mer enn tre stykker for å se dem. Men de gjorde ikke skam på sitt formidable liverennomé – og om jungeltelegrafen lever opp til sitt rykte, blir det adskillig flere enn tirsdagens rudnt 150 publikummerne på kveldens eller torsdagens konsert.
Med basis i hardcore punk, går den tydeligste tråden fra bandet tilbake til Black Flag – men organismen Fucked Up har sugd mye næring også fra melodisk gitar-indie og klassisk amerikansk rock – og de har leflet med punkens tradisjonelle fiendebilder med sin konsepttenking. Det gir dem variasjon, finesse og en forbausende bred feelgood-appell for et såpass hardt utgangsuttrykk.
Og, kanskje viktigst, Fucked Up er et grunnleggende elskelig band. Med en oppløftende popfølelse i låtene, en åpen og inkluderende kommunikasjon med sitt publikum og en troverdig «hjertet utenpå skjorta»-utstråling, er bandet fryktelig lett å bli glad i.
De er ikke det første popbandet med punkmaske, det fungerte jo greit for Ramones, men det er fortsatt en formel som er uimotståelig. Om man mener at punk bør baseres på raseri og konfrontasjon, kan Fucked Ups innebygde «aim to please» og overveldende publikumsvennlighet framstå som litt for trivelig, men vi andre hadde en strålende kveld.
Det skal sies at Fucked Up live spiller på andre strenger og andre styrker enn på plate. I sceneøset forsvinner det frapperende og detaljerte flettverket fra bandets tre gitarister, og låtene mister også litt av det episke suget som har fått meg til å tenke på Springsteens mest intense stunder mer enn én gang.
Men de har til gjengjeld vokalist Damian, som alene har energi og glød nok til å drive Klubbens PA-anlegg. Der resten av bandet ser ut som de like gjerne kunne spilt i The Pains of Being Pure at Heart, er omfangsrike Damian noe for seg selv og konsertens åpenbare blikkfang. Skjorta av etter én låt, opp på Klubbens bardisk allerede på låt nummer tre. Et fyrverkeri av fysisk godslighet, som bruker like mye tid ute blant publikum som på scenen, Han skriker, klemmer, løfter, bryter og klatrer – og da bandet går av scenen på slutten av kvelden, blir han like godt værende nede på gulvet og tar seg tid til å prate lenge og vel med fansen.
Låter fra årets «David Comes to Life» dominerer settet, og rakettene «Queen of Hearts» (årets beste rockelåt!) og «Under My Nose» fyres av umiddelbart. Men vi får også gamle, klassiske singler som «Police», et par låter fra debutalbumet (som ekstranummeret «Invisible Leader») samt intense showstoppere som «Son the Father» fra 2008-albumet «Chemistry of Common Life».
Publikum trenger halvannen låt for å skjønne helt hva skjer, skjønne at her er det like greit å kaste tirsdagshemningene. Derfra og inn er det moshing, mikrofonskriking og genrelt høyt energi-og trivselsnivå også i salen. Publikum byr Damian på snus, noe han høflig avslår («for da kaster jeg opp, og da er konserten over»), men gitarist Josh Zucker takker ja og holder seg på beina ut konserten.
Kunne noe vært bedre? Tja, det tok et par låter før lyden satte seg, og 50 minutter føles i snaueste laget når en har det så trivelig. Men Fucked Up rakk å bevise at det er få band i verden mer sprudlende og vitale akkurat nå.
Alle med sans for koblingen riff, energi, melodi og helhjertet tilstedeværelse, vil angre om de ikke stiller når Fucked Up spiller videre onsdag og torsdag.
