Kompisgjengen er samlet igjen, og nå skal de ha det gøy.

- Den første dagen kom manager Vikan til oss med ei settliste. Jeg begynte bare å telle opp «én-to-tre-fir» uten noe mer prat. Da oppdaget flere av oss at vi egentlig ikke husket låtene, ler trommis Sola Johnsen. Han og resten av DumDum Boys har nettopp avsluttet en fem dager lang øvingsperiode i Oslo, og nå skal de ikke spille mer sammen før den store comeback-konserten på Norwegian Wood 14. juni. Generalprøven hadde de tirsdag. - Generalen var svært fornøyd. Det kan for øvrig ha noe å gjøre med at han fikk gratis pils, hæhæ, ler bassist Aslak Dørum. Sammen med Sola og keyboardist Atle Karlsen har han kommet noenlunde presis til intervjuavtalen på trønderen Roar Møsts utested Kampen Bistro. Tospannet Prepple Houmb og Kjartan Kristiansen er en annen skål. Etter hektisk telefonering fra manager Steinar Vikan kan det konstateres at de i alle fall er på vei. På et vis. Det tar en drøy time før begge er på plass - Takk og lov for at jeg jobber med et modent band i stedet for noen guttunger som ikke kan klokka, kommenterer Vikan tørt.

Startet på Ut-Awards

De andre gir hovedskylda for comebacket til Prepple. Han hadde blitt spurt om han ville synge ei låt under Adressas Ut-Awards. På et tidspunkt fant han ut at han ville ha med seg det de andre kaller «et skikkelig band», og dermed var DumDum Boys gjenoppstått, om enn under pseudonymet Racer.

- Det ble liksom en god unnskyldning for å dra det hele i gang igjen, smiler Prepple, som endelig er på plass. - Og når det ble så drita gøy, var det ikke noen grunn til å la være, mener Aslak. Selve sceneopplevelsen den kvelden var spesiell for alle.

- På et tidspunkt så jeg og Kjartan på hverandre og bare smilte. Etter det var det ikke noe vits i å snakke mer om saken. Vi skulle gjøre noe sammen igjen, forteller Prepple, som knapt har stemme.

- To sett om dagen i fem dager sliter på stemmen ja, innrømmer han.

- Da er det jammen godt at du har skjønt viktigheten av å hvile, kommenterer Aslak og høster en hjertelig latter fra de andre. Mye tyder på at det har vært så som så med rekonvalesens på kvelds- og nattetid.

- Veldig god kjemi

Den gangen det ble slutt i november 1998, sa bandet at de ikke skulle gjenoppstå før de var sikre på at det ville fungere. - Er dere sikre nå da?

- Så sikre som vi kan få blitt. Den personlige kjemien oss imellom fungerer veldig godt akkurat nå. Det har den ikke bestandig gjort, sier Prepple til megetsigende humring rundt bordet. Det var ikke bare godord som haglet mellom de fem da det skar seg i 1998, men nå synes det som om de stortrives i hverandres selskap. Som i ethvert forum der gamle guttekompiser møtes, hagler det med historier, tullprat og latter. Her er det ikke frustrasjon, irritasjon og gammelt slagg å spore. - Vi tok en pause på ubestemt tid fordi vi var kraftig lei av trynene på hverandre, sier Prepple, som ikke utdyper bruddårsaken nærmere. De tunge stundene ler de av nå - kanskje som en forsvarsmekanisme - eller fordi de nå, fem år etter, endelig skjønner hvor tåpelige de var mot seg selv og hverandre.

Rømmer fra kemneren

- Er dette et sånt dybdeintervju eller, spør Kjartan Kristiansen, som nettopp har gjort en spektakulær entré.

- Jeg har stort sett spilt og skrevet rolig musikk de siste fem åra, og gitaren jeg bruker i DumDum Boys har jeg knapt rørt siden sist vi holdt på. Men det har rykket i armene etter å spille noe mer rocka, smiler han.

- DumDum Boys var levebrødet deres i ti år, hvordan taklet dere at det plutselig var slutt?

- Vi måtte finne noen andre å snylte på, sier Atle.

- En stor del av livet ble jo borte, innrømmer Aslak, som likevel hevder det ikke var snakk om å «slå seg til ro».

- Det fordrer jo at du har et hjem å gå til . Tida etter 98 har vært en sammenhengende flukt fra kemneren for min del. Jeg med bagen min, kemneren to adresser på etterskudd, flirer bassisten.

Har det gøy

DumDum Boys er sannsynligvis tidens norske rockeband. De har ikke småtterier å leve opp til når de nå skal blåse nytt liv i DumDum-legenden. Prepple håper og tror gløden er der ennå. Kona hans bruker å gi ham så øra flagrer om han ikke presterer, og var fornøyd etter å ha hørt dem tirsdag.

- Hun har fremdeles lyst til å være gift med meg, så da kan det ikke ha vært så verst, smiler Prepple.

- Dere er ikke redd for at folk skal bli skuffa?

- Det er mulig at slike betraktere som står bakerst i salen vil finne ut at vi var bedre før. Men de som har innstillingen at de skal gå på konsert for å ha det kult, vil få det kult. Sånn sett er de på linje med oss, som gjør dette for å ha det gøy. Folk flest driter i om vi har god monitor-lyd eller spiller perfekt, konstaterer Kjartan. Kanskje for å helgardere seg, tar han en forsvarstale for det å klabbe det til på scenen.

- Fuck-ups på konserter drar opp stemningen, det er min erfaring. Man blir tent og må reise kjerringa. En av de artigste konsertene jeg var med på var i Kosovo for styrkene der. Jeg klarte å ryke gitarstrenger seks ganger i løpet av ei låt, og jo flere jeg røyk jo artigere ble det for alle, gliser han.

- Kanskje vi rett og slett skulle øve inn noen fuck-ups? funderer Aslak.

Det har vært spekulert rundt et nytt studioalbum, og bandet blir hemmelighetsfulle når temaet bringes på bane. - Vi har jo studio, og vi holder på og mekker, for å si det sånn. Men vi har en lur plan; spill litt først, så får vi se hva som skjer. Vi har platekontrakt, men det er jo med vårt eget selskap, så vi bestemmer selv, sier Kjartan. Mer vil verken han eller de andre ut med.

- Hvordan er det å spille de gamle sangene igjen?

- Jeg har blant annet tenkt gjennom og oppdaget tekstene på nytt. Vi ser på sangene fra en litt annen vinkel, og det føles langt fra dumt å stå der og synge dem, mener Prepple.

- Noen gamle sanger flirer vi av, men de sangene flirte vi av da de ble gitt ut også, forteller Kjartan, og fortsetter:

- Oftere enn dere journalister blir vi minnet om ting og småfeil vi har gjort tidligere. Dere kan sette inn en beklagelse i avisa. Vi vil aldri beklage oss.

DUM DUM FAKTA:

24 år i Sus og Pstereo

1980: Wannskrækk deltar på «Kraftrock», en konsert og en LP som viste fram bandmangfoldet i Trondheim.

1981: Wannskrækk gir ut sin første 7-tommer, «Faen kuler treffer aldri riktig».

1982: Trommis Sola Johnsen slutter seg til Prepple Houmb, Kjartan Kristiansen og Persi Iveland på bandets første 12-tommer «Wannskrækk 12».

1983-84: Sammen med Lilliedugg er Wannskrækk Trondheims største alternative rock-attraksjon. En firespors demo, «En trist historie», får imidlertid lunken respons hos plateselskapene.

1985: Det meste går på tverke for bandet, som ønsker å skifte navn og stil. De ender opp som DumDum Boys etter å ha spilt en legendarisk avskjedskonsert som Wannskrækk på Skansen.

1986: Prepple skifter fra trøndersk til bokmål. Debut-singelen «Sorgenfri» kommer på eget selskap.

1987: De følger opp med EP'en «Bapshuari», og endelig våkner plateselskapene. Etter en budkrig havner bandet på CBS (Sony).

1988: Bandets debutalbum «Blodig alvor nananana» kommer ut, blir godt mottatt og selger mer enn ventet. Plata får Spellemannpris og bandet flytter til Oslo.

1989: «Splitter pine» gis ut, og på den påfølgende turneen tar det av for alvor. Tittelsporet blir en kjempehit, og bandet spiller på Kalvøya, Roskilde og i Moskva. Ny Spellemannpris til det som nå er landets mest populære rockeband.

1990: Keyboardist Atle Karlsen blir offisielt medlem. Han og Kjartan lager filmmusikken til «Døden på Oslo S». Albumet «Pstereo» gis ut, og sikrer bandet den tredje Spellemannprisen på like mange forsøk. Ellers preges året av intern uro og slitasje, og bandet bestemmer seg for å ta ett års pause.

1992: Bandet løses fra kontrakten med Sony, og de oppretter et eget selskap; Oh Yeah!. Gir ut samleplate med Wannskrækk-låter. «Transit» får glimrende kritikker og salg. Går glipp av Spellemannprisen denne gangen, men kaprer til gjengjeld «Årets spellemann».

1993: Fortsatt uro innad, og bassist Persi Iveland slutter. Første ikke-trønder i bandet, Aslak Dørum, tar over. Prepple får en hit sammen med Morten Abel i «Hodet over vannet».

1994: «Ludium» blir en ny salgssuksess. De deltar på turneen «Sirkus Midgaard», og opplever sin første dose motgang gjennom betydelig publikumssvikt. Egen turné går imidlertid bra, og på høsten kommer konsertplata «1001 Watt».

1995: Et slags hvileår, der Kjartan skriver låter og bandet kun øver sporadisk. Under pseudonymet Racer gir de ut en versjon av Knutsen & Ludvigsens «Kan det være nødvendig å være så sint».

1996: Albumet «Sus» spilles inn i Melbourne, Australia. Går til topps på norske hitlister nok en gang, og får entusiastiske konsertkritikker.

1997: Spiller en heidundrende konsert for 20 000 på Torget under byjubileet. Kjartan og Atle lager musikk til kortfilmen «Red Indian». Aslak Dørums «Stjernesludd» kommer som singel rett før jul.

1998: Bandets foreløpig siste album «Totem» selger dårlig, og kommer knapt med blant de 50 mest solgte platene i Trøndelag det året. Bandet tar pause på ubestemt tid, kanskje for godt.

2001: Samleplata «Schlägers» slippes 8. januar og inneholder den helt nye sangen «Monosapiens»

2003: DumDum Boys gjenoppstår og gjør 12 høyt profilerte konserter i løpet av sommeren og høsten. Turneen åpner i Oslo 14. juni under Norwegian Wood, og avsluttes under UKA-03 i Trondheim 23. oktober.

VEGARD ENLID