Barneboka «En ørkenhistorie» ble til etter Thues opplevelser i den chilenske Atacama-ørkenen.

– Du ser for deg en ørken som et øde sted fullt av sand, men så kommer et ørlite dugg av vann og du får full ørkenblomstring. Det er utrolig fascinerende, sier den trønderske forfatteren.

Rom til fantasien

Bokideen startet med ørkenen som bakteppe. Thue har selv to sønner, og i «En ørkenhistorie» handler det om brødrene Pedro og Victor. Ganske snart dukket det opp en sandslottkonkurranse i historien, i tillegg til flere bifigurer.

– Når karakterene dukker opp, må jeg bare gi dem rommet de trenger, så jeg blir kjent med dem, forteller forfatteren.

Lillebror Pedro er en forsiktig, tenkende kunstnertype det tok lengre å bli kjent med, mens reven Pep er utadvendt, snakker mye og har mange ideer, og var lettere å få øye på.

– Det er nesten så de forteller meg hva de har lyst til å gjøre. Etter hvert som jeg jobber med historien blir det mer liv i den, jeg må bare gi stort nok rom til fantasien. For meg innebærer det å legge bort alt jeg har lært, og prøve å tenke slik jeg gjorde da jeg var barn, forklarer Thue.

«Muskelspesial-kraft»

– Jeg blir inspirert av unger rundt meg, alt de sier og gjør helt spontant. Jeg liker å være i spontanmodus selv, noe som kommer ganske naturlig, sier forfatteren.

– Utgangspunktet var ikke et ønske om å formidle noe stort eller viktig med denne boka, men det skulle kjennes ekte, og bli en levende verden som unger kan trives inne i, sier Thue om sin første barnebok, som har blitt til i samarbeid med illustratør Elisabeth Moseng.

– Jeg så for meg at Elisabeths illustrasjoner ville passe til den verdenen jeg hadde laget, og hun likte historien med en gang. Når jeg jobber har jeg mer fokus på karakterenes egenskaper, enn hvordan de ser ut. Elisabeth og jeg oppnådde en felles forståelse før hun satte seg ved tegnebordet, og denne arbeidsmåten fungerte veldig godt, sier den ferske barnebokforfatteren, som spesielt fokuserte på at de siste setningene i boka skulle avslutte ørkenhistorien på en god måte.

Med bruk av humoristiske nyord, visuelle uthevinger og leken tekstgjengivelse, ønsket Thue å lage en bok som barn får lyst til å lese selv.

Fristilt univers

Siri Thue fremhever hvor artig det har vært å jobbe med en bok for barn.

– Du er helt fri når du skaper bokas univers; ingen kan si at dette stemmer ikke, dette går ikke an. Jeg jobber best når jeg får så stor frihet som mulig, og så jobbe mer med struktur etterpå. I teksten gjelder det å holde fokus og fjerne overflødige ord, forklarer Thue, og legger til at dette også var en rettesnor i arbeidet med hennes forrige utgivelse, en poesibok for voksne.

– Barn er en ærlig målgruppe, det synes jeg er herlig. Elever på Lade skole leste boka før den kom ut, og de mente jeg hadde en livlig fantasi, ler Thue.

– Det var jo den beste komplimenten jeg kunne ha fått.