Sett med norske øyne kan kanskje «Love, Simon» fortone seg som en glatt, hyperamerikansk ungdomsfilm om ulempene ved å være tenåring med en stor og gnagende hemmelighet som verken familie, venner eller noen på skolen kjenner til. Den ganske populære, ifølge seg selv helt alminnelige Simon, er nemlig homofil, godt i gang med siste år på high school.

I USA har filmen blitt en suksess, og fått en del oppmerksomhet som den første amerikanske filmen laget av et av de store filmstudioene, som skildrer en tenårings vei ut av skapet som homofil. At filmen kommer på norsk kino tillatt for alle, mens den i USA fikk en såkalt PG-13-rating, med sterk advarsel til foreldre om at den har innhold som kan oppleves upassende for publikum under 13 år, er verdt å merke seg.

«Love, Simon» er basert på en såkalt Young Adult-bok av Becky Albertalli fra 2015. Filmen er på de fleste måter en typisk amerikansk ungdomsfilm, fortalt med musikalitet og snert, ikke helt ulikt den første sesongen av «13 Reasons Why». Katherine Langford som spilte hovedrollen der, spiller bestevennen til Simon her.

Nick Robinson gjør seg ganske godt i tittelrollen, særlig fordi han også får fram Simons irriterende sider, som når han havner i en slags følelsesmessig utpressing med en medelev som ved en tilfeldighet får kjennskap til hans hemmelighet.

Som forteller understreker Simon tidlig hvor alminnelig og normal han er som amerikansk tenåring. «Normal» i denne historiens perspektiv betyr at han og vennene hans bor i palasslignende eneboliger, kjører egen bil til skolen og at han er en del av en tilsynelatende perfekt kjernefamilie.

Selv om filmen tidvis ser ut som en livsstilsserie på en eller annen matkanal, så vinner den på tone og scener mellom Simon og vennene hans. De voksne er stort sett irriterende og pinlige, men det er nok også noe av meningen. Toney Hale («Veep») som inspektør ved skolen er morsom i all sin gru som skrekkeksempel på anstrengt kul og ungdommelig voksenfigur.

foto
Vanlig amerikansk tenåring: Om filmen tidvis ser ut som en livsstilsserie på en eller annen matkanal, så vinner den mer på tonen mellom Simon og vennene enn mellom Simon, foreldrene og lillesøsteren.

Filmen lykkes i varierende grad å fange ungdommelig tidsånd, med mail som foretrukne digitale medium. Den glimter til når Simon kritiserer farens musikksmak og faren svarer at Warrants «Heaven» var stor på 90-tallet. – Det var Bill Cosby også, repliserer sønnen. Før han går på rommet sitt og setter på Kinks «Waterloo Sunset» på vinyl.

«Love, Simon» er en bittersøt, velspilt high school-film om å finne seg selv og sin retning i livet. Man kan alltids spørre om hvorfor i all verden det ikke har kommet slike filmer fra Hollywood tidligere, men når den foreligger, har den nok sjarm og vinnende vesen til at det delvis overskygger svakhetene. Bak den glatte, forsiktige overflaten, i en film som fokuserer på vennskap og kjærlighet framfor sex, er «Love, Simon» en romantisk ungdomskomedie som skildrer hverdag sett fra en gutt med en hemmelighet. Som det funker den ganske fint.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også kommentaren «Skummelt for ungdommen»