Årets metallfest startet litt forsiktig med en klubbdag på festivalens mindre scener. Her var det gjort plass til primært unge og håpefulle lokale band som fikk en mulighet til å vise seg fram for et større festivalpublikum. I hovedsak en oppvarmingsdag med andre ord.
Om dette grepet fungerte i praksis kan diskuteres, da det ikke akkurat fløt over av festivaldeltakere på de scenene jeg oppsøkte ikveld. Det var imidlertid gode konserter å få med seg, spesielt for de som ikke lot seg skremme av mindre kjente band og ISAKs manglende skjenking.
Ungdommens metallmønstring
At kveldens band på denne scenen i hovedsak er unge og relativt urutinerte dro tankene mine tidlig mot ungdommens kulturmønstring, bare med et jevnt over høyere nivå og masse headbanging. Dette innebærer også at ikke alle band her er like utviklet, hverken teknisk eller konseptuelt , men det var fortsatt mye bra å få med seg.
Tidlige høydepunkt på festivalens minste scene, passende kalt «New Blood Stage», var Eye of Horus og Capillary. Førstnevnte sto for kanskje kveldens tighteste sceneopptreden. Og selv om musikken var en nær usmakelig miks av catchy hardcore, og fest på ungdomshuset - komplett med overdrevne bassdrops og emo-refreng - holdt det seg såvidt på riktig side. Det endte opp som stram og skamløs moro. Publikum var utvilsomt enige, og kvitterte med det beste livet jeg så foran en scene i kveld. Vaktene måtte passe på litt ekstra under denne konserten.
Der Eye of Horus er skamløst fengende framstod Capillary som mer musikalsk solide. Da jeg sist så dem på Trondheim Calling for bare en drøy måned siden, ble jeg imponert av bandets tekniske dødsmetall, men trakk for et litt nølende sceneshow for et lunkent publikum. Da var det til gjengjeld godt å se de spille for en langt mer ivrig sal ikveld. Her var bandet i sitt rette element, og slapp seg løs og lagde liv. Når i tillegg bandets intrikate materiale satt like godt her, ble det nok en overbevisende opptreden fra disse guttene. Jeg begynner å få en følelse av at vi kan få noe helt eksepsjonelt av denne gjengen på sikt.
Ujevnt på stor scene
På ISAKs amfiscenene var ting litt mer ujevnt, og jeg tror mye av dette skal tilskrives selve sceneløsningen med lite plass til liv foran scenen samt raust med sitteplasser. Dette forsterket også kulturmønstringsfølelsen hvor de fleste bandene måtte jobbe i oppoverbakke for å skape entusiasme i salen. De som kom best utav dette var de mer erfarne musikerne, som bergenske Leadsledge. Selv om deres metalcore ikke på noen som helst måte kan sies å være hverken nyskapende eller oppsiktsvekkende, blir den framført med en upåklagelig tyngde og kyndighet som var enormt overbevisende. Spesielt trommeslager Loke som framstår som en hardcorens Torstein Lofthus (Shining, Elephant9) -et sted mellom metallen og jazzen- skal ha enorme mengder skryt her.
Våre egne Jack Dalton gikk det verre med, da de både måtte jobbe mot den dårlige lyden på scenen (et inferno av diskant), og et publikum som trolig hadde vandret videre ut i natten. Lyden på amfiscenen var et stykke unna god mesteparten av kvelden, men gikk hardest utover Jack Daltons intrikate og melodidrevne hardcore. Synd, da det var denne gjengen jeg hadde gledet meg mest til. Også synd da de sitter på en rekke brilliante låter jeg føler ikke kom ut ordentlig, hverken på debutskiva eller ikveld. Bandets forrige EP var imidlertid et stort steg i riktig retning, og det jeg hører av nytt materiale i kveld høres også svært lovende ut. Konserten ble ikke den suksessen jeg håpet på denne gangen, men jeg gleder meg fortsatt stort til neste gang.
Før jeg forlater ISAK for kvelden gjør jeg meg noen tanker om hvor lite ting har forandret seg siden jeg sporadisk hang her for 10-15 år siden. Her er det fortsatt hanekammer med trelim, ivrige moshpits og Misfits-skjorter. Kveldens coverlåter er av Rage Against the Machine (to ganger!), Queens of the Stone Age og Turboneger. Det føles trygt og komfortabelt, selv om jeg blir omtalt som «en av de gamle jævlan baki der» av kveldens første band.
Kudos til arrangørene for å gi kidsa en scene, og en plass på festivalplakaten. Så får heller festivalens internasjonale besøkende som kom på ISAK for å sjekke det ypperste av norsk metall heller bare klø seg litt i hodet.
Sliten mann på Lundgreen
Da jeg prioriterer Jack Dalton på bekostning av Killtek og The Hate Colony som spiller på Blæst, avsluttes kvelden liksågodt på Fru Lundgreen med Exeloume og Atrox. Det første jeg merker meg er at lyden her er vanvittig mye bedre enn den var på ISAK.
Til tross for at Exeloume er teknisk kompetente, spiller fra den solide debutskiva si og har lyden på sin side, begynner jeg allikevel å kjede meg en anelse utover konserten. Det kan være at jeg har begynt å nærme meg et metningspunkt etter en lang dag. Jeg lover å prøve igjen senere.
Om metningspunktet var nådd tenkte jeg at Atrox enten ville fungere for hodet mitt som syltet ingefær gjør i et sushimåltid, som rens av smaksløkene - eller som brekkmiddel. Atrox' musikk befinner seg nemlig langt på siden av konvensjonell metall, hvor bandet har opererer et sted mellom prog-rock, norsk avantgarde blackmetal og galskapen til Mike Patton.
Til tross for at jeg foretrekker metallen min ukonvensjonell og har prøvd flere ganger gjennom bandets karriere, har jeg aldri fått sansen for dem. Å se dem live for første gang skulle heller ikke hjelpe på situasjonen. Bandets eksperimentering føles fortsatt for tilfeldig til at låtene oppfattes som helhetlige, og de før så innovative sjangerbruddene til jungle-beats og sirkusmusikk framstår nå mer som sjangerklisjeer enn innovative grep. Jeg leter etter en solid kjerne av substans i bandets musikk, men finner den ikke. Atrox er nok i mine ører fortsatt dømt til å være et teknisk begavet band som ikke har annet på hjertet enn å være flinke og «alternative».
Det ble med andre ord både oppturer og nedturer på festivalens første dag. I morgen gires det hele imidlertid opp noen hakk og vi får servert enda større navn på festivalens hovedscene. Følg med!
MARTIN ANFINSEN
Følg på Twitter: @MartinAnfinsen
