Jeg trodde på forhånd at overgangen fra Bendiks sarte elektropop og 22s mer messende danseelektro nesten skulle bli litt mektig å svelge på Blæst fredag kveld. Da oppvarmingsartisten var ferdig og hovedbandet entret scenen, tenkte jeg at de også har mye til felles. Begge befinner seg i ytterpunktene av populærmusikken, og heller ikke Bendik, med vevre Silje Halstensen i spissen, er den som går ubemerket i gangene.
Det har 22 aldri gjort. Bassist Mats Paulsen og gitarist Magnus Børmark jogget opp på scenen hver for seg, og ga publikum hvert sitt innøvde pantomimelignende nummer, før konserten kom i gang ordentlig, med trommis Andreas Kjøl Berg bakerst og Per Kristian «Fox» Trollvik nærmest oss.
Bandet har brukt mye tid på utenlandsspilling, spesielt i verdens nest viktigste musikkmarked England, det siste året, og rapportene derfra ga selv de mest skeptiske grunn til forventning. Da første låt dundret i vei, tenkte jeg at jeg aldri under en konsert på Blæst har kjent bassen kile såpass under føttene.
Ellers var lyden nesten like høy, klar og konsis. 22 er gode når de ligner mest på The Mars Volta, og mindre gode når de er på sitt mest anmasende, og jeg siterer en kjenning i salen; «22 er Maroon 5 på speed, jo». For meg er det bare tallfascinasjonen de to navnene har til felles, og når låtene også henger med på Magnus Børmarks svingende og storromma gitarbevegelser, er de virkelig gode.
Med litt andre ord; når strukturen og melodilinjen i låta har vært viktigere å få frem enn hvor mange sprelske ideer de har klart å presse inn på kort tid, i det samme verset. Både «I Am That I Am» og «Kneel Estate» er fengende eksempler på det. For de yngste foran scenen virket det ikke som konsertens forskjellige uttrykk gjorde så mye fra eller til. Mange hoppet og kastet på kroppsdeler hele den drøye timen konserten varte.
Et band som er så troverdige på sine instrumenter og bæljer vann mellom låtene er sikkert ikke det dummeste å se opp til som 20-åring, og du har gjort noe riktig i byen din når alt fra Israelvis-vokalist Viggo Mastad til de yngste jentene synger med på sangene dine. Og Pekka Volt-vokalist Tom Volt nikket litt på hodet han også. Det var en sånn begivenhet, der «alle» var der.
For denne anmelderen blir det litt for lite fingerspitzengefühl og for mye «jag» til at jeg begeistres helt, men heldigvis for bandets fremtid var det mange nok av dem som lot seg rive totalt med. For som Børmark sa før siste ordinære låt, «fy faen for en gjeng». Det ble et par låter til, i det som må betegnes som en publikumstriumf.
Anmeldt av VEGARD SMEVOLL
