Album Beach House: BLOOM
På sitt fjerde album fortsetter Baltimore-duoen Beach House en musikalsk utvikling som er omtrent så lineær som det er mulig å få det. Noen små, men merkbare steg i samme retning for hver plate, kulminerer på det som er deres klart mest tilgjengelige og direkte album til nå, enda mer enn suverene «Teen Dream» (2010).
De er seg selv like, det er ikke det. Fortsatt får vi seige sanger med Victoria Legrands unike røykteppe av en stemme over Alex Scallys gitarplukking, enkle synthfigurer og trommemaskiner. Men Beach House anno 2012 er nesten helt fri for kronglete, ekskluderende indie-pretensjoner.
Og jo da, det rykker litt i snobbe-instinktene i møtet med mindre motstand og mystikk. Blir det ikke litt for enkelt, dette her? Det er før jeg minner meg selv på at det å kamuflere manglende låtskriverklo ved å sose rundt i lydtåka ikke er noe særlig til prestasjon. Å skrive sanger som høres flotte ut på første lytt og fenomenal på tiende, som er alt for gode til at de kan forstille seg, er det derimot bare noen veldig få som klarer. Arrangementene er større, melodiene renere og mer markerte – hør for eksempel på «Other People» og den tårevåte sistelåten «Irene». Eller singelen «Myth» – når gitaren tar over vokalmelodien mot slutten er det på grensen til cheesy, men jeg knekker fullstendig sammen.
Beach House har Den Store Melodien i blodet, og framstår mer og mer som et band ute av stand til å lage en dårlig låt. «Bloom» flyter uanstrengt, intuitivt og tilsynelatende enkelt av gårde. Men sangene virker, sangene sitter. «Bloom» er popmusikk med et hjerte av gull, og den vil røre deg om du ikke har et hjerte av stein.
Høydepunkt: «Myth»
