Lakmustesten på en oppsetning av «Et dukkehjem» er om en som publikummer opplever avslutningsscenen som relevant og hjerteskjærende. Det gjør en i denne stilsikre, forfriskende, energiske og fantasifulle utgaven av Ibsens største klassiker. Publikum holder omtrent pusten. Selv om de godt vet hvordan dette ender.
Kjersti Haugen og Trøndelag Teater tar sjanser med denne oppsetningen, og de kommer fra det. Nora går. Vi skjønner hvorfor. Men blir likevel grepet over valget om å forlate sine barn. Mye har skjedd i samfunnet på 130 år, og den mest ekstreme sjokkeffekten av at en kvinne forlater sin familie er borte. Men fortsatt oppleves hennes valg som dramatisk.
Som hovedregel er de beste Ibsen-stykkene best når de spiller tettest inn mot originalen, og det ikke er for mange festlige påfunn som ødelegger tekstens sprengkraft. Men det finnes unntak som bekrefter regelen, og det er en glede å melde at «Et dukkehjem» anno 2011 er blant dem.
Det er mange utfordringer i å trekke handlingen frem til vår egen tid hvor samfunnsstrukturer, kjønnsroller og moralske spørsmål gir et helt annet bakteppe enn i en høyborgerlig familie anno 1879. Virker de moralske og personlige dilemmaene troverdige når de serveres i en sammenheng av swinging til Bobbysocks, sitater fra «Grevinnen og hovmesteren», og der Nora konsekvent spiller på sex når hun skal oppnå det hun ønsker? Ikke alle, men det gjør helheten.
Scenografien er enkel og strålende. Tre ekstremt lange sofaer mot et nakent scenebilde, med høye glassvinduer som blir utnyttet elegant. Små visuelle detaljer som løfter helheten og etterlater bilder som brenner seg inn i bevisstheten er spredt gjennom en time og 50 minutter uten pause.
Handlingen og dialogen blir brutt opp av danseopptrinn. Her blir Noras dilemmaer, de forventninger og etter hvert den desperasjon hun bærer på, levendegjort gjennom kantete, energiske bevegelser. Smør på flesk, tenkte undertegnende først, men ettersom jeg ble vant til den konsekvente strukturen ga dansescenene mening og fordypet dialogene.
Ane Skumsvoll er en annerledes Nora. Allerede i åpningsscenen ruver hun over Torvald Helmer (Pål Christian Eggen) både rent fysisk og mentalt. En skjønner at i dette hjemmet er det Nora som regjerer, hun tvinner, så vel Torvald, som husvennen Rank rundt lillefingeren. Hun er så bevisst det meste at det kan virke som en logisk brist at hun er så banal i håpet om at det «vidunderlige» skal skje når Torvald får vite hva hun har ofret for hans skyld.
Det vitner mye om «Et dukkehjems» kraft som skuespill, og Ane Skumsvolls styrke i sin fremstilling, at en som publikummer fascinert veier hennes tolkning mot ens egne forventninger om rollen, og at dette blir en sterk teateropplevelse i seg selv. Nora er en krevende rolle i utgangspunktet, med i nesten hvert eneste scenebilde som hun er. Ane Skumsvolls Nora er en spesiell kraftprestasjon, både på grunn av det ekstra fokuset på dans og fordi humørsvingningene tas ut i de ekstreme. Hvis humørskalaen går fra 1 til 10 er Skumsvolls Nora i nærheten av både null og elleve. Likevel fremstår oppsetningen aldri verken som anmassende eller overspilt.
Nora er den desiderte hovedpersonen, men alle skuespillerne gir troverdige og gode fremstillinger av de velkjente figurene i stykket–det klassiske persongalleriet er bare forsiktig modernisert.
Et tidlig humoristisk høydepunkt i stykket er, når Trond-Ove Skrødal, som sakfører Krogstad, plutselig står midt i Noras stue med sykkelhjelmen på, mens Nora danser til Bobbysocks og stapper i seg makroner. Det står i slående kontrast til Nora og Torvalds endelige opprør møt slutten.
I forhåndsomtalen av stykket har en fått inntrykk av at Torvald og Nora spilles i henholdsvis Elvis- og Marilyn Monroe-kostymer. Heldigvis er det bare på slutten, til maskeradeballet at de kler seg om som de to største populærkulturelle ikoner i forrige århundre. Det oppfattes som både logisk og en fint dramaturgisk grep før oppgjørsscenen. Monroe ble offer for sin velregisserte kvinnerolle. I denne oppsetningen har også Nora selv regissert det meste–iberegnet seg selv i en blindgate, noe hun skjønner til fulle, når en presset Torvald ikke viser seg som den mannen hun trodde han var.
Ytre sett er det friske virkemidler og kreativitet som gjør denne oppsetningen til en vinner. Det viktigste suksesskriteriet er likevel at dette kombineres med så sterk tro på den originale teksten. Overraskende lite er endret eller utelatt.
«Et dukkehjem» er ikke nødvendigvis Ibsens aller beste skuespill, men uansett den konkrete årsaken til hans unike internasjonale posisjon. «Et dukkehjem» er for Ibsen, det «Skriket» er for Munch. Det er gode grunner til denne posisjonen, og i denne oppsetningen avdekkes mange av dem.
Selv om du vet at Nora går, er det ingen grunn til å gå glipp av denne Noraen.
