Etter sin forrige soloplate er Morten Abel noe av det nærmeste vi kommer en Madonna-skikkelse i norsk pop. En respektert popstjerne med udiskutabel popteft, glamorøs stil og en evne til å fornye seg i takt med tiden. «I'll Come Back And Love You Forever» låter litt preget av at Abels forrige og andre soloplate solgte over 100 000 eksemplarer. Dette er nemlig den bredeste platen han har laget etter at han begynte å synge på engelsk. Her er sanger for både far, mor, søster og bror, sanger som vekselvis gir assosiasjoner til 1975, -85, -95 og - litt - 2001.
Det viktigste er at det er flere sanger her som bekrefter Abels evne til å lage pop som fester seg, for så å vokse, noen ganger med nesten irriterende kraft. Tittelsporet er en av flere sanger som viser at Abel med stadig større eleganse roer den litt ned, som en habil norsk utfordrer til Travis. Det er i det musikalske landskapet han er best her.
Forsøk på mer utfordrende lek med samtidslyd i «You Are Beautiful» og «Died In Germany» får - akkurat - noe litt tysk over seg. På den andre siden låter «Welcome Home» som et av de bedre øyeblikkene til September When, mens «Dude Of All Dudes» låter som et vellykket forsøk på å skrive en Ian Hunter-ballade. I «Stay Crazy» låter Abel så nært country som han har vært hittil, selv om «Purple Rain» med Prince også gynger i bakgrunnen. «I'll Come Back And Love You Forever» har ikke den samme utfordrende energien som forgjengeren. Til gjengjeld er den bredere. Som forsvarsverk betraktet, er det solide saker, selv om en oppstyla 40-åring som synger: «Music is communicating» ikke akkurat er lyden av framskritt. Men det låter pent.
Høydepunkter: «Don't Forget Me», «Stay Crazy».
Hør utdrag fra CD`en her