Mens det igjen settes fart i utbyggingen av idrettsanlegg i Bymarka, er det grunn til å minnes at det har gått raskt unna før i disse traktene. I 1965 lå hoppbakkene på rekke og rad ved foten av Gråkallen, i Vintervannskleiva suste fiffen på slalåmski, og Akebakken lå med skinnende blankis i sving etter sving.

For 50 år siden foregikk vinteridretten i en bakke, bane eller løype nær deg, ikke utelukkende på tv som i dag. En helg i februar var det for eksempel norgesmesterskap på et sted i Bymarka der ingen samler seg nå for tiden og i en sport som ikke lenger er å se «live» i det nordenfjelske Norge. Det var NM i aking i Akebakken, og folk tok plass langs den glatte traseen fra Studenterhytta til Fjellseter. Snart kom dristige menn og kvinner som lyn gjennom skogen, med styrthjelm, fartsbriller og nummer på brystet.

Akebakken ble stukket ut og påbegynt som nødsarbeid i de harde tredveåra, nærmere bestemt i 1937. Tidligere hadde folkeksporten aking foregått i Fjellseterveien, der den økende biltrafikken til slutt hadde gjort det for farlig å sette utfor på en smekker langkjelke med plass til både voksne og barn. I noen vintre var biltrafikken regulert, slik at akerne innimellom fikk bilfrie timer, men etter hvert hadde bilen fått overtaket og til slutt vunnet helt.

Etter krigen ble arbeidet med den nye aketraseen gjenopptatt på dugnad av Trondhjems Akeklubb med bidrag fra kommunen gjennom flere år. Innvendinger mot inngrep i Bymarka uteble heller ikke da, som når Chr. Greiff i avisen i mars 1957 hevdet at den nye akerenna hadde lemlestet den gamle skiveien gjennom Tungamarka til Fjellseter. Denne vinteren lå Akebakken endelig klar til bruk. En lang, vekselvis bratt og slak trasé fra oppe ved Studenterhytta og helt ned til Tunga gård. I de første konkurransene ble det meste av strekningen kjørt på tider fra drøyt fem til nesten åtte minutter fra start til mål.

Men aking var ikke lenger en familieforlystelse på en utfartsdag. I stedet var det moderne fartsdjevler på rodel-kjelker som inntok bakken, og de hadde liten bruk for bakkens nokså flate nedre del. Konkurransebakken ble begrenset til strekningen fra Studenterhytta til Fjellseter, der akebanen ble sprøytet og polert for å gi maksimal fart.

NM i 1965 ble arrangert av Trondhjems Akeklubb som en del av klubbens 50-årsjubileum. Adresseavisens utsendte stilte seg opp i den vanskelige S-svingen ved Fjellseter kapell, der mildværet hadde tæret på isen så kjelkene føk over gresstorva så jordspruten sto, men likevel ikke hindret at de beste kom i mål etter bare 40 sekunders råkjøring. Raskest av alle var den siden mangeårige mester Christian Strøm fra Oslo, ennå bare junior, mens trondhjemmerne sikret seg seieren i begge seniorklassene ved Berit Ramberg og Sven Erik Tronsen.

Fra en status som landets beste ble Akebakken bare sporadisk brukt etter hvert som årene gikk, med et skolemesterskap midt på 80-tallet som noe av det siste som foregikk i bakken av akesport.

Siden har den ligget som en litt bortgjemt turvei og skiløype, før betegnelsen «Bråløypa» i det siste har gjort et forsøk på å gjøre om den fartsfylte traseen til motbakke og fortrenge gammel og ærerik tradisjon.