Kvinner bak rattet var et tilbakevendende tema i avisspaltene. Uansett hva menn mente om dette, fikk stadig flere kvinner sertifikat, og høsten 1958 ble en ny grense sprengt. Nå ga de gass i stadig større biler.
Som første by i landet kunne Trondheim tilby et kurs i tankbilkjøring for kvinner. Bak tiltaket sto Drivstoff-Landsdelssentralen og Handelsdepartementet, og det var ikke vanskelig å få deltakere på kurset. Kvinnene meldte seg på villig vekk.
Adresseavisen la ikke skjul på en viss tvil om at dette var en passende oppgave for kvinner.
«Men det må da være vanskelig å manøvrere en svær tankbil,» lurte avisens medarbeider da fire kvinner i alderen 40–60 år hadde gjennomført 18 timers opplæring og satt trygt bak rattet i hver sin store tankbil. De fire sjåførene var Berith Engelsaas Knudsen, Annemor Ryjord, Grethe Sørensen og Aase Bye. Alle var naturlig nok vante bilførere før de gikk i gang med tankbilkjøringen.
Moro å kjøre
«I begynnelsen var det vanskelig å geare en så stor bil, og så er trinnene i stigbrettet litt høye, men begge vanskeligheter er overvunnet med trening», var svaret fra kvinnene. At det kunne være så moro å kjøre tankbil, hadde de ikke tenkt.
Avisen betegnet dem alle som «sporty damer» og kunne fortelle at «i hvert fall én er bestemor». Ingen hadde umiddelbare planer om å begynne som tankbilsjåfør på permanent basis. Etter opplæringen inngikk de l Kvinners Frivillig Beredskap og var tiltenkt en oppgave i drivstofforsyningen i tilfelle krig. Men jevnlig kjøring ville det bli, med nye kurstimer annenhver måned for å holde ferdighetene ved like. Nyttig trening ville de også få i beredskapsøvelser, ble det meldt.
De hadde nå «følelsen av å kunne gjøre nytte for seg dersom situasjonen skulle kreve det, og de vet hva de skal gjøre og de vet at de kan gjøre det,» slo avisen fast. Over jul skulle et nytt kurs starte. I alt skulle 25 kvinner utdannes som tankbilsjåfører i Trondheim.
Kvinner må vike
Gjennom en større artikkelserie to år før hadde avisens journalist «Lise» forsøkt å bryte ned de fordommene som tydelig eksisterte mot kvinnelige bilførere. Ti kvinner av ulik alder, fra 18 til 70 og med kort eller lang erfaring bak rattet, ble intervjuet etter tur. Fra nybegynnerne Kari Wingan og Sissel Jacobsen til veteranene Waldis Nielsen, Siri Thoresen og Molla Karlsen som hhv. hadde kjørt siden 1934, 1936 og 1938. Noen av kvinnene fortalte at de ikke kjørte bil om vinteren. Andre, som Agatha Valen, var på veien alle årets 365 dager.
En av sjåførene i serien, Ragna Moe, sa at hun ikke vek unna om mannlige bilister tutet aldri så mye for å komme forbi. Dette avstedkom en ilter reaksjon fra avisens faste motorjournalist, Mr. Clutch, som i en egen artikkel ga henne klar beskjed: «Jo, så sannelig. De skal, kjære frue». På veien var det ennå tydelig mannen som bestemte.
Nei, kvinner bak rattet
Serien hadde også et solid maskulint punktum, i form av et intervju med to mannlige kjørelærere. Kvinnene ble enten meget gode sjåfører eller tvert imot temmelig dårlige, var konklusjonen fra disse. Generelt var konsentrasjon og oversikt en mangelvare, fortalte en av dem – og avisen bekreftet dermed, på tross av sin gode hensikt med serien, de gamle fordommene. «Nei, kvinner bak rattet!»