Folk & Fe

Nedre Bakklandet 6

Åpent: tir-fre kl. 16-22, lør – søn kl. 13-22.30, man stengt.

Etter politisk klabb og babb rundt skjenkebevillinger på Bakklandet, har det endelig livnet til i bygget som tidligere huset utestedet Kaktus.

En aldri så liten bistro ved navn Folk & Fe har åpnet i det stille, likevel er det nesten fullt i det intime lokalet som teller seks bord og med meny på tavle. Vi har reservert og anvises plass av servitøren, som raskt tråler gjennom dagens tilbud. Her legges stor vekt på råvarens opprinnelse og de skal ikke komme langveis fra. Snåsa, Tynset og Inderøy nevnes av en stadig mer entusiastisk servitør som formelig dirrer av glede når vi ytrer ønske om «Veldig Sulten», en smaksmeny på sju retter til 750 kroner.

– Det er slikt jeg elsker, gliser han og glitrer om mulig enda mer når vi lar ham sette drikke til maten.

– En sjuretter til en slik pris gir store forventninger, sier anmelderkollega Mats mens vi venter på rekken av retter, som også lar seg kjøpe enkeltvis til temmelig sympatiske priser mellom 100 og 200 kroner.

To år på Tynset

Først kommer to års modnet skinke av gris fra Tynset, sammen med speket urfe fra Snåsa, enkel potetsalat, flatbrød fra Røros og ølet Kvitweiss fra Inderøy Gårdsbryggeri.

Skinka smelter på tunga, er fet, ikke for salt, og svært fyldig. Den skaper rett og slett begeistring.

– Fantastisk at det lages slik skinke i Norge, stråler Mats. Storfekjøttet er mørkere i farge, dypere i smak, også det en nytelse. Potetsalaten med gressløk og sennep stiller seg anonymt på siden i dette selskapet og roper etter mer salt.

Deretter klippfisk spredd utover ei panne, dekket av et tynt slør jordskokkpure. I munnen en virkelig overraskelse. Pureen er laget av syltet jordskokk, er ekstremt søt og syrlig, nesten som eplemos, og jeg synes den harmonerer perfekt med den salte klippfisken som har en tøtsj av røyksmak etter en runde på grillen. En suveren første munnfull, etter hvert som retten fortæres blir det i overkant syrlig.

– En spennende, ren og god rett, med litt bedre balanse er dette virkelig bra, sier Mats.

– Eventuelt bare som en mye mindre rett, foreslår jeg.

For det blir tidlig klart at sjuretteren inneholder nok kalorier til å rulle hjem. Det saftige, hjemmebakte brødet, kombinert med Rørossmør, hjelper ikke.

– Men så lenge det er så godt, går det bra, oppmuntrer Mats.

Store pølseforventninger

Snart lander hjemmelagde pølser med fritert purreløk, sennep, gressløk og karamellisert løk på ei panne. Pølsene er laget på stedet, av svinenakke, smaksatt med salvie og ramsløk, og er allerede nevnt flere ganger av den meget tilstedeværende servitøren.

Konsistensen er myk og saftig, fritert purre gir nødvendig variasjon i konsistensen, og salvie og ramsløk slår ikke feil. Jeg er imponert, mens Mats er noe mer tilbakeholden.

– De er veldig smakfulle og gode, men kanskje ikke helt der servitøren lovet de skulle være.

Derimot er vi svært enige i servitørens vinvalg, den hvite rieslingvinen Schieferterassen fra Mosel, fint priset og som et skudd til pølsene (kr 229,90 for flaske på polet, kr 540,- her).

Neste rett er fiskegryte med blåskjell og skrei i en konsentrert og kremet skjellkraft. Vi må lete lenge etter de få skjellene i bunnen, som ikke løfter retten, men det spiller mindre rolle når skreien flaker helt perfekt, og suppa er så dyp og rik på smak at den fremstår som en saus. Bakt, søtlig pastinakk harmoniserer godt med skreien.

– Virkelig fortreffelig, beste rett hittil, sier Mats. Jeg er enig, selv om de litt harde potetbitene virker malplassert – og dette er nok en rett med gressløk.

Magesekken får virkelig kjørt seg, nå kommer hovedretten: Oksekjake bakt i 15 timer, før en svipp innom grillen for å gi stekeflate.

Kjøttet er så mørt det kan bli, svært smakfullt og saftig, samtidig med grillsmak. Potetmosen er spekket med smør, mektig og selvfølgelig god, sammen med revet pepperrot og bakte beter med rik jordsmak.

– Godt komponert, godt gjennomført, sier Mats. Igjen en forholdsvis enkel, men smart rett, som harmonerer fint med rødvinen Tenuta Cantagallo Chianti Montalbano (kr. 144,50 på polet, kr 97,- per glass her).

Snubler på målstreken

Det obligatoriske osteinnslaget får absolutt godkjent – blåmuggosten Kraftkar fra Tingvoll har med grunn blitt et populært innslag på byens restauranter, og en manchego-lignende sak fra samme sted som slett ikke gjør seg bort.

Først på ankeretappen butter det litt på Folk & Fe. Min «oppned-ostekake» er frisk og syrlig, artig presentert med sprø smuler på toppen, mens Mats får en sjokoladekake-bit med blåbærsaus som ikke klarer å utmerke seg med verken smak og konsistens.

– Ikke spesielt minnerikt, det virker litt kastet sammen kun for å avslutte med noe søtt, sier Mats.

Like fullt, vi har blitt svært godt tatt vare på, noe vi også merket oss at nabobordene ble. Både kokken og de to servitørene har frekventert lokalet jevnlig for å presentere retter og drikke, entusiasmen og selvtilliten er stor, og de klarer å innfri. Selv om vi forventer mer «feinschmeckeri» i en sjuretter til 750 kroner. Det ble også litt for mye mat, og litt for mye gressløk, i et slikt maratonløp. Litt mer spissing av rettene i den store smaksmenyen, så sitter det. Vi returnerer uansett snarlig for en tre-retter, kjapp lønsj eller enkel middag i bistro-stil.

Mat og drikke:

Enkle, smarte og tidvis originale retter med kortreist mat, årvåken kokk og fine vinvalg.

Service:

Kunnskapsrikt, entusiastisk, tilstedeværende og i nesten overkant jovialt.

Miljø:

Tett og intimt, rene, lyse vegger, rett og slett helt greit.

Pris:

Rimelige enkeltretter, spesielt lønsjmenyen i helgene, fine vinpriser – men vi forventer enda mer valuta for sjuretteren.