Førstesingelen «Sergels Torg» viste at Veronica Maggio bevarer uttrykket som har blitt hennes varemerke; sommerlig pop med lett synth og referanser til retro-soul, samlet av tekster man kan kjenne seg igjen i. Singelen er stor og sår, og selv om man kanskje ikke har hjertesorg er det godt å høre noen rope «men vad spelar det för jävla roll» av full kraft.
«Satan i Gatan» var albumet jeg hørte mest på i 2011. Til tross for at låter som «Välkommen inn» og «Jag kommer» nærmest er blitt spilt i hjel av radio, venner og undertegnede, finnes det en energi og nerve i musikken som gjør det vanskelig å bli lei. Og «Handen i fickan fast jag bryr mig» fortsetter i stor grad der «Satan i gatan» slapp. Albumet føles likevel ikke som noen gjentakelse, det bobler når Maggio skildrer hjertesorg og hverdagsliv med sin sørgmodige, vakre stemme. Hun har tatt noen skritt videre og blitt tøffere, samtidig som hun ikke har glemt hvor hun kommer fra.
Albumet er balansert, og der «Låtsas som det regnar» er albumets «Vi kommer alltid ha Paris», forteller «Hela huset» om morgenen etter «Välkommen inn». Her dukker Håkan Hellström opp som en finfin overraskelse, og hverdagsromantikken er komplett når de synger «allt är för bra nu»; for det føles faktisk slik. Passe lett, passe sørgmodig og passe energisk, på sitt fjerde album har Maggio ikke bare kommet litt lenger, hun har sjarmert meg i senk nok en gang.
Høydepunkt: «Hädanefter»
Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND
