«Ingen grenser» har i løpet av to sesonger blitt en publikumsvinner hos det norske TV-folket, og i kveld er det nok en gang klart for å se elleve deltakere med ulike funksjonsnedsettelser kjempe seg gjennom 30 dager i villmarka. Denne sesongen har TV2 tatt over konseptet og programleder Lars Monsen er byttet ut med skisbarskingen Odd-Bjørn Hjelmeset. Han skal lede ekspedisjonen fra Bryggen i Bergen via en seiltur langs fjorden før de krysser Hardangervidda mot Finse og Hardangerjøkulen.

Selv om TV2 har tatt over konseptet, produseres det fortsatt av Mastiff. De gjør ingen store endringer fra de tidligere sesongene, men basert på de to første episodene virker det som de drar på litt ekstra og gjør turen hakket tøffere, brattere og mer ulendt enn tidligere. Noe som setter deltakerne på knallharde prøver helt fra starten og som skaper dramatiske scener. Odd Bjørn Hjelmeset fremstår som enda mer jovial enn forgjengeren Monsen. Og selv om skistjerna også praktiserer litt «tough love» for å presse ut de siste kreftene av slitne bein og armer, er det scenen der han rørt lar tårene renne fritt i ren beundring  som sitter igjen. For nettopp menneskeligheten, og ikke minst medmenneskeligheten, er programmets styrke, og den er i høyeste grad fortsatt til stede i år.

Deltakerne blir som vanlig presentert tidlig i programmet. Historiene deres er godt fortalt og etablerer umiddelbart en tilknytning som gjør det lett for seerne å engasjere seg i dem. Og selv om vi har sett det samme i flere sesonger nå, så er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor Hjelmeset blir imponert til tårer.  Dette er beinharde damer og menn med en utholdenhet og vilje som setter selv skikonger i skyggen og som ikke minst får oss sofaslitere til å skjemmes litt over at vi ikke giddet å gå den turen tidligere i kveld. Men «Ingen grenser» handler ikke om dårlig samvittighet over hva en ikke får til, men om hva en faktisk er i stand til å gjøre om en bare bestemmer seg og ikke minst hjelper hverandre. Det er kanskje banalt, men det funker, og konseptet tåler fint en sesong til, ikke minst takket være Odd-Bjørn Hjelmeset som sammen med fine deltakere løfter årets versjon enda et hakk.

Anmeldelsen er basert på de to første episodene.