Det er ettermiddagen den 17. august. Sola skinner, det er 21 varmegrader og hele byen syder av liv. Fiskerimessa på Nidarø er godt i gang, på Marinen rigges det til Pstereofestivalen. Foran Vestfronten flokker turistene seg med mobilkameraene. Det er Trondheim anno 2016.

Men bak de tynne veggene som er bygd opp på det nordvestre hjørnet av Erkebispegården, ut mot Prinsens gate, er det helt andre tider. Gjennom sommeren har snekkere og rekvisitører jobbet på spreng for å skape et bymiljø fra 1537. Adresseavisen fikk være med på en tur i kulissene noen timer før de 14 Anno-deltagerne selv fikk sitt første møte med omgivelsene.

foto
Duehus, grønnsakshage og matforrådet i Anno-leiren, med Vestfronten på Nidarosdomen tronende i bakgrunnen. Pstereofestivalen og fiskerimessa ble arrangert samtidig med de første opptaksdagene og deltagerne fikk virkelig kjenne på kontrasten mellom dagens Trondheim og 1537-versjonen.

Løk eller jur?

Programleder Selda Ekiz viser vei inn i forrådet. Mellom de røffe treveggene står store trau med kålhoder, reddiker, neper, gulrøtter, pastinakker. Det minner om en filial av et grønnsakbasert spisested, anno 2016. Men to råvarer bryter vegetaridyllen: Et stort kujur og et sauehode.

– Lukt på dette da, sier Ekiz og bøyer seg ned mot det trauet.

– Å fy ...!

foto
Selda Ekiz lukter på kujuret som deltagerne skal bryne seg på. «Juret må skylles. Det er best om det kan ligge i svakt rennende kaldt vann over natten. Bl.a. annet for å få vekk all melk», skriver kokk Frode Aga i kujuroppskriften hans som ligger ute på nrk.no.
foto
Pastinakker, løk, korn og et sauehode er noen av råvarene «Anno»-deltagerne får bryne seg på.

Vi trekker inn en småstram lukt. Fett kjøtt, blandet med en sur sødme fra melkerestene i juret. Deltagerne får en oppskrift på hvordan det skal tilberedes, resten må de finne ut av selv.

– Det kan hende flere tar løk isteden, smiler Ekiz og peker bort i det bugnende grønnsaktrauet.

foto
Mat fra hagen: Råvarene gjenspeiler hva man hadde i Norge på 1500-tallet, og grønnsaksutvalget var stort også da. Men poteten er fraværende, den kom først til Norge på 1700-tallet.
foto
Redikker, røbeter og løk i matforrådet.

Egen «spa-avdeling»

Her skal deltagerne leve livet sitt på gamlemåten. «Anno»-hunden Albert er også på plass og løper fritt inne i det kompakte bymiljøet.

foto
Produsent Ida Jørgensen og årets «Anno»-hund, Albert.

Inne i eldhuset, som har jordgulv og en gedigen peis, skal deltagerne lage mat. Vinduer med glass finnes ikke, men det er glugger til å åpne og lukke.

foto
Langbord og skinnfeller i eldhuset.

«Anno»-gjengen har også tilgang til ei smie, et lite snekkerverksted og et hønehus. Rundt om på plassen henger tørre dyrehuder, og noe ligger i bløtt. En brønn med vann (fra kran), og en huske til å slappe av i har de også.

foto
Selda Ekiz tester gyngesofaen som deltagerne kan slappe av i. Rett bak veggene ligger Vestfrontplassen foran Nidarosdomen.

En utedo, uten lokk, står i et hjørne. Om deltagerne har dopapir eller ikke er en produksjonshemmelighet, ifølge Ekiz. På den andre siden av Lavetthuset, i det nordvestre hjørnet av Borggården, er det en «spa-avdeling» hvor deltagerne kan ta en enkel vask, tannpuss og vaske klær. Her ligger også svennebua hvor to deltagere hver uke skal få prøve seg på et svennestykke.

foto
«Spa»-avdelingen med håndduker, tannbørster og såpe skal sikre et minimum av hygiene for deltagerne.

Luksus for mesteren

Inne i Erkebispegården er det sovesal for deltagerne, med korte senger som deltagerne må dele. Når du klarer det første svennestykket får du en uke på et eget rom, samtidig som du får muligheten til å prøve deg på mesterstykket. Greier du det venter det mange fordeler. De får en stor mestermiddag og inne i mesterboligen er det luksus, med sydfrukter på bordene og persiske tepper på gulvene.

– De får også fordeler ved at en får kunnskap som de andre ikke får ellers, som kan hjelpe dem videre, sier Ekiz.

foto
På loftet i Erkebispegården er det sovesal med seks røffe senger med skuffer under. Her sover alle de 14 deltagerne den første uka.
foto
Persiske tepper og sydfrukter som druer, appelsiner og aprikoser i mesterboligen. Rike mennesker fikk tak i langreiste varer, selv på 1500-tallet.

De som greier mesterstykket får også se slektsvideoen sin, hvor de får et lite dypdykk i sine forfedres historie.

– Det gjorde sterkest inntrykk på deltagerne i fjor, å vite mer om seg og sitt. Det er rart det bare er gamliser som er interessert i slektsforskning. Det er når man er ung man har mulighet til å sjekke med dem som husker ting bakover, sier Selda Ekiz.

foto
Anno-deltagernes «forfedre» på veggen oppe i sovesalen.
foto
- 1500 tallet er ikke så primitivt som man kanskje skulle tro, sier programleder Selda Ekiz på vei gjennom bymiljøet som ble bygd opp for trondheimsversjonen av «Anno».

Vil du ha mer om «Anno»? Sjekk ut vår temaside.