Det er mulig å se «Det som en gang var» som en solid laget, men ganske tom stiløvelse om unge, pene voksne i Oslo som begynner å gå hverandre på nervene på en fest som har vart for lenge. Som stemningsmalende Oslo-film plasserer den seg et feminint sted mellom Joachim Triers «Oslo 31. august»(2011) og Jan Vardøens «Høst»(2015). Samtidig har den fellestrekk med fjorårets tyske entagningsfilm «Natt i Berlin».

Kvalitetsmessig er den ikke på nivå med den første og siste av disse. Men det som funker i «Det som en gang var» er noe norsk film sjelden får til: Stemning og spill mellom to hovedpersoner, med nyanser og ørsmå skift som lader stemning, i en film hvor det skjer ganske lite. Vanligvis skjer det for mye i norske filmer. Her kan det innvendes at det kanskje skjer for lite, men Marte Germaine Christensen, Silje Storstein og Benjamin Helstad matcher godt den løse stilen og tonen filmen cruiser med.

Handlingen utspiller seg i løpet av et døgns tid i Oslo. To venninner våkner etter ei natt på byen. De slentrer gjennom dagen før Silje (Silje Storstein) lar seg lokke på nachspiel av Marte (Marte Germaine Christensen). Dermed er det på'n igjen. I en film hvor små gnisninger gir bilde av mye usagt i forholdet mellom menneskene. Før nachspielet er over, har noe av det kommet ut.

«Det som en gang var» ser på ingen måte ut som om den er inspirert av Burzum-albumet med samme navn. Den er også et langs filmkast fra den første og tredje kinofilmen til Syversen, skrekkfilmen «Rovdyr»(2008) og komedien «Hjelp vi er i filmbransjen!»(2011). I stil og ambisjoner har den klar mer til felles med hans amerikanske stemningsdrama «Exteriors»(2011) om en norsk og en britisk jente i møte med baksiden av skuespillerdrømmen i Los Angeles.

«En film lettere å bli irritert enn berørt av», skrev jeg om Syversens forrige forsøk på ladet stemningsdrama med håndholdt kamera tett på kreative unge voksne. Det er mulig å bli litt irritert av «Det som en gang var» også, men filmen er bedre gjort, særlig i foto og spill. Den tilforlatelige gnissingen mellom to unge kvinner fanger situasjoner og scener som gjør at filmen lever best når nachspielet går på tomgang.

Som et norsk feminint motstykke til Terrence Malicks «Knight Of Cups» er Syversens film ganske interessant, om ikke helt god. Den har ikke bildene og pretensjonene til Malicks gammelmannsblikk på California, men i mine øyne får den til mer av det den prøver på.

foto
Venninnefest: Silje Storstein(t.v) og Marte Germaine Christensen kommer tettere på hverandre enn kanskje planlagt på fest i «Det som en gang var». Foto: Arthaus