«Dette er helt sjukt» sier Matoma. Han har ennå ikke startet å spille, men artisten fra Flisa er overveldet av å se alle menneskene som har møtt opp for å se ham på Veita scene. Det skal snart vise seg at han vil gjenta hvor sjukt det er minst sju ganger i løpet av de neste 40 minuttene.

Følg vår dekning av Pstereofestivalen i vårt livestudio her

Så er det faktisk litt sjukt også. Sjukt hvor fort Matoma gikk fra å være en NTNU-student på musikkteknologi, til å få en superhit, ha et stort team rundt seg og skaffe seg en base i LA.

«Make som noise», roper han, som en hvilken som helst DJ eller rapper har gjort før ham, og kjører i gang en remiks av Jay-Z låta «Roc Boys (And The Winner Is)».

Litt overraskende fanger han meg allerede her. Han har ikke klart det med Biggie-remiksen alle snakker om, eller Astrid S-remiksen, men når en tropisk versjon av låta jeg selv har danset til på utallige fester spilles, er jeg plutselig helt med.

Vi har egentlig ganske lik hiphop-smak, Matoma og jeg. Når han drar i gang en remiks av Eminems «Business», tar han meg med tilbake til tenårene, og når remiksen av Will Smiths «Miami» kommer, forstår jeg hvor mye det handler om å ha et likt referansegrunnlag.

Matoma kommer rett fra Parkenfestivalen i Bodø hvor han spilte tidligere i dag, og er svært travel, men det vises ikke. Kanskje har han tatt en Red Bull i teltet ved siden av, eller kanskje er han bare glad for at Veita scene er fylt til randen. Matoma er uansett i glimrende humør, og det smitter. Han står bak et DJ-bord, har en mac og en mikser, men det holder.

Marinen danser gjennom 40 minutter, og man møter store smil hvor enn man snur seg. Litt skuffende er det likevel at han ikke har tatt med Astrid på «2 AM»-remiksen. En gjest ville løftet opplevelsen ytterligere, særlig ettersom Matoma lener seg så mye på andres originallåter.

Det blir litt vel tropisk. Den samme beaten flyter gjennom låtene, og under låter som nevnte «Miami» tar jeg meg selv i å ønske at han bare kunne spilt originalen. Den er tross alt bedre. En stund virker det heller ikke som noe endelig take-off vil komme, men plutselig kjøres tempoet opp.

«Jeg bare måtte», gliser Matoma, og påpeker hvor sjukt det hele er nok en gang. Det er lett å henge seg opp i at han kjører en kommers-greie, og at han har hengt seg på en trend, og det stemmer definitivt. Noen ganger er det like vel godt å la fordommene fare, ta seg en Red Bull «Summer edition» og la seg henrive av tropikana-festen.