«Splinter Cell: Chaos Theory» fra 2005 er i mine øyne det aller beste «snike-spillet» som er laget. Ikke slik å forstå at jeg mener moderne klassikere som «Thief: Deadly Shadows» eller «Metal Gear Solid 3: Snake Eater» er dårlige spill. Langt i fra. Men «SC:Chaos Theory» perfeksjonerte det å snike seg usett fram i mørket i så stor grad at ingen har ennå klart å matche følelsen. Ikke engang de påfølgende spillene i samme serie. Jeg tror produsenten UbiSoft er klar over dette selv. Kanskje var det derfor det forrige spillet i serien, «Splinter Cell: Conviction» fra 2010 føltes mer som et rendyrket action-spill framfor et snike-spill (merk: på engelsk kalles sjangeren stealth-action, men i mangel på et bedre norsk uttrykk bruker vi heretter begrepet «snike-spill»).

«Splinter Cell: Blacklist» forsøker med varierende suksess å blande elementer fra «Chaos Theory» og «Conviction». Der det i «Chaos Theory» var mulig å spille hele spillet uten å måtte løsne et eneste skudd, er dette noe som bød på store utfordringer i «Blacklist». Du kommer nemlig opp i situasjoner der spill-uviklerne virkelig vil at du skal bruke våpen. Her brytes illusjonen om at du er en usynlig og musestille panter av en super-agent og disse påtvungne action-sekvensen føles både dumme og kunstige.

Men alt er ikke bare oppvarmede middagsrester i «Blacklist». De gangene du faktisk klarer å gjennomføre et oppdrag uten at en eneste av de mange vaktene oppdager deg, er spillet riktig så tilfredsstillende. Oppdragene i seg selv er løsrevet fra «hovedhistorien», som forøvrig må sies å være den minst engasjerende og dårligst skrevet i et «Splinter Cell»-spill hittil. Det er mye dautid mellom hver gang du drar ut i felten. Heldigvis kan disse sekvensene skippes. Multiplayer er straks litt bedre. Her har du flere variasjoner å velge mellom, og alle byr på den neglebitende spenningen som straks melder seg når du skal forsøke å ta ut/ snike deg forbi levende mennesker som sitter på sin kant av verden og saumfarer hver eneste lille krik og krok av de mørke banene.

I det store og hele byr ikke høstens første store spill-slipp på den forløsningen vi hadde håpet på. Som «Splinter Cell»-spill plasserer det seg over «Double Agent» fra 2006, men jeg synes likevel at «Conviction» er et bedre spill. «Blacklist» prøver å få plass til alle elementer fra alle spillene i serien i en og samme pakke. Det er det ikke plass til. Resultatet blir da slik som her – et snike-skyte-rollespill der hverken enkeltelementene eller helheten synes å passe. En svak firer på terningen.