«Slekters gang – fortellinger fra et glemt land» er den størst anlagte og best tenkte romanen til Jan Kjærstad siden Jonas Wergeland-trilogien «Forføreren»(1993), «Erobreren»(1996) og «Oppdageren»(1999). Den gir seg ut for å være skrevet av tre kinesiske kvinner 1040 år etter Punkt Y, et slags vestlig sammenbrudd.

Om det låter høytsvevende og virkelighetsfjernt, er boka ikke det, da den i all vesentlighet er en kjærstadsk slektsroman om og fra Norge på 1900-tallet og opp til våre dager. En kritisk, satirisk roman om Norge i vekst og fall.

«Slekters gang» kan også leses som en hyllest til fiksjonens kraft, samt, ikke minst, et litterært håndslag til sterke kvinner i kunsten og livet. På kjærstadsk vis blandes fakta og fiksjon, populærkultur og kunst, til et myldrende skatoll av en roman.

Rammefortelling og perspektiv, hvor det rare lille landet Norge sees utenfra, er spenstigere i ansats enn gjennomføring. Hvordan vi gikk fra oljerike og stadig latere, for å ende som en liten stamme av «kremmer-barbarer» og grupper som «roter i jorden om dagen og drikker potetbrennevin om kvelden», sier ikke boka mye om. Rita Bohre, hennes forgjengere og etterkommere fra ca. 1. verdenskrig og fram til i dag er hovedsaken.

Gjennom skildring av liv og gjerning til personer i og rundt Bohre-slekta blir «Slekters Gang» en kunstferdig krønike om det 20. århundre i Norge. Fridtjof Nansen, Gustav Vigeland, Kong Harald og Joni Mitchell er bipersoner, mens Henrik Ibsen og Thorbjørn Egners verker blir finurlig brukt som litterært speil for syrlig blikk på Norge og det norske.

I en tid hvor norske romaner jevnlig beskyldes for å være navlebeskuende inntil det private, skal Kjærstad ha ros for å pirke i norsk oljeflaks og selvgodhet. Den litterære samplingen av Thorbjørn Egners univers og en slags samling av tråder rundt bokas beste og viktigste person, Rita Bohre, mot slutten, gir tiltrengt løft i en roman som eser for mye ut på midten, nesten går seg bort i sidespor og referanser.

Kjærstad klarer ikke å skjule skadefryden i nidportrettet av en nådeløs litteraturkritiker, men har bedre brodd i skildringen av samme manns forvandling til folkekjær vinanmelder. Gutta på skauen, OL på Lillehammer, AKP-generasjonen og norsk kulturdebatt får gjennomgå, men det er andre forfattere som har skrevet skarpere og bedre om dette.

I kombinasjon av ordspill, referanser høyt og lavt, i kritisk blikk på Norge av i dag, er «Slekters gang» den mest fløgstadske romanen Jan Kjærstad har skrevet. Han er ikke på Kjartan Fløgstads nivå som stilist. I en roman som er en kritikk av patriarkat og hyllest til sterke kvinner, er det spesielt å få en erotisk fransk studine beskrevet slik: «Adele kjørte en 2CV, men når det gjaldt erotikk rommen hun en V8-motor».

Romanen er mest interessant i struktur og tendens. Dessverre blir det kinesiske framtidsperspektivet på Norge i dag etter hvert til forveksling likt en «vanlig» norsk roman fra det 20. eller det 21. århundre. Som sådan er «Slekters gang» bedre enn de fleste romanene til Kjærstad på 2000-tallet, men stor triumf for fiksjonalisert historie, som den legger an som, er den ikke.