Det tar nøyaktig fem sekunder av «Rock or Bust», åpnings- og tittellåten på AC/DCs 17. studioalbum, før de er i flytsonen. Det er slett ingen selvfølge. Med originalmedlem Malcolm Young permanent ute på grunn av demens, og trommis Phil Rudd på midlertidig «permisjon» etter tiltale for dødstrusler og narkotikalovbrudd, er AC/DC i nærheten av å være midt oppi sin største eksistensielle krise siden opprinnelig vokalist Bon Scotts død i 1980.

Ikke at det lar seg spore i musikken, ikke noe emo-vås her! Det ville da også vært ekstremt overraskende, knapt noen andre band har et mer standhaftig forhold til sin egen suksessformel. Selvreferering og resirkulering til tross, sammenlignet med 35 år gamle klassikere kommer plata selvsagt til kort. Viktigere er det at «Rock or Bust» er et AC/DC-album omtrent så vitalt som et AC/DC-album kan være i 2014. Det er også hakket bedre, kjappere og skitnere, hakket mer konsist og rett-på-sak enn forgjengeren «Black Ice» (2009).

Som regel finner jeg stor glede i å la meg overraske, overrumple og utfordre av musikk. Når jeg liker mye av det jeg hører på «Rock or Bust», antagelig det mest forutsigbare rockalbumet du får høre i år, er årsaken selvsagt en annen. Å høre på AC/DC handler om å være 14 år igjen. Kjenne på adrenalinet og få hormonflashback. Om å skru av analyseapparatet og la det virke fysisk på et primalt nivå.

Ikke mye musikk er mer kroppslig og berusende enn ei virkelig vellykket AC/DC-låt, lite musikk er teitere eller kjedeligere enn når AC/DC trår vannet. Og det er til dels ørsmå detaljer, ikke alltid mulig å peke konkret på, som skiller klinten fra hveten i dette universet, som gjør at noen låter gnistrer mens andre låter slitne og utbrukte.

Denne plata har begge deler. Angus Young holder det godt gående med nevø Stevie som erstatter for bror Malcolm – fortsatt er det de kvasse, effektive gitarene som er det ene elementet som aldri lar seg bytte ut. Låter som «Rock or Bust», «Play Ball», «Miss Adventure» og «Baptism By Fire» er ryggmargshardrock av klassisk merke, mens de på andre sanger låter resignerte og gamle.

Selv med største velvillighet i starten, er det vanskelig å ikke bli litt matlei mot slutten av plata. Etter hvert er det uunngåelig å bli bevisst på hvor ekstremt endimensjonalt det tross alt er – illustrert gjennom at nesten halvparten av låtene (som vanlig) har ordet «rock» i tittelen. Kanskje er det også på tide å bevege seg videre fra den mest pubertale tematikken når bandmedlemmer begynner å falle fra på grunn av demens?

Eller kanskje nettopp ikke. Alle trenger en pause fra alvoret. Sett på AC/DC en halvtimes tid, tenke kan du gjøre siden.

Anmeldt av VEGARD ENLID