TAKING WOODSTOCK
Amerikansk drama
Regi: Ang Lee
Med: Demetri Martin, Imelda Staunton, Emile Hirch
Godt timet til 40-åsjubileet for begivenheten som mer enn det meste har fått æren av å definere 60-tallet, kommer filmen som forteller den usannsynlige historien bak og rundt verdens mest myteomspunnede musikkfestival. Sånn sett er filmen et fascinerende motstykke til dokumentaren «Woodstock».
Mens den definitive Woodstock-filmen fra 1970 fanget musikken, massene og stemningen, er musikken mer godlyd i bakgrunnen i Ang Lees drama. Filmen er basert på erindringsboka til Elliot Tiber, en av ungguttene som sørget for at det ble gigantfestival på landet.
Etter mesterverkene «Brokeback Mountain»(2005) og «Lust Caution»(2007) er dette helt andre og lettere saker fra den Taiwan-fødte, svært allsidige filmskaperen. De som hadde håpet at han skulle gjøre noe av det samme i forhold til tidsånd, tidsskille og 60-tall som han gjorde med 70-tallet i «The Ice Storm»(1997), vil nok bli litt skuffet.
Selv en litt skuffende film har likevel en del å fare med, når en av vår tids ypperste filmskapere har regien. «Taking Woodstock» skildrer på ganske fornøyelig vis, og til utsøkt musikk, bakteppet for festivalen. Med lett nostalgisk, komisk blikk, men ikke uten brodd, skildres den korte veien fra opprør til industri.
Som fargerikt småstedsdrama om møte mellom hippierevolusjonen, ungdomskultur og tradisjonelle amerikanske landsbyverdier, har filmen flere artige scener, men den beveger seg sjelden under overflaten, og er nok den mest uforløste filmen til Ang Lee de siste 15 årene ved siden av «Hulken»(2003).
I et ensemble med mange unge, ferske skuespillere, gjør den britiske veteranen Imelda Staunton en komisk figur som hovedpersonens rivjern av ei mor. TV-komikeren Demetri Martin er et litt fargeløst midtpunkt i en fargerik, men ujevn film hvor en epokegjørende ramme og god musikk går langt utenpå resten.
