Hun er blitt 77 år, og fremstår på scenen som en elskelig drømmebestemor. Men hun har ikke glemt kunsten å synge, kunsten å underholde.
Dionne Warwick er en av popmusikkens fineste vokalister. Spesielt var hennes stemme det perfekte redskap for den svale, forfinede popmusikken Burt Bacharach skapte på 60-tallet, og som fortsatt danner grunnstammen i hennes konsertrepertoar 50 år senere, med gjennombruddslåten «Walk On By» fra 1964 som fast åpningslåt. Lørdag kveld i Borggården ble den slagerparaden publikum håpet på. De fikk det meste, bortsett fra comebackhiten fra 80-tallet, «Heartbreaker».
Warwicks spesiale var og er å være sparsom med virkemidlene, holde igjen fremfor å peise på, understreke tekst og melodi. Det er noe grunnleggende vennlig over både sangen og hennes generelle fremtoning.
Trondheim er full av folk, og vi har grunn til å juble
Et klassisk underholdningsorkester er den perfekte ledsager til Warwicks repertoar, men nå for tiden kan mange instrumenter lures ut av et keyboard, og Warwicks uhyre profesjonelle femmanns turnéband fikser det meste. Bak slagverket sitter Warwicks sønn David Elliott, som også er en fremragende vokalist. Han støtter moren diskret på de høyeste tonene, og er en veldig tydelig og kraftfull duettpartner på en fin versjon «I Say A Little Prayer», en av tidenes flotteste låter.
Temperatur var det også i en latino-sekvens midt i konserten, og den var nok viktig for dynamikken i konserten som helhet, men det er ikke ildfull karnevalsmusikk som er Warwicks styrke. Det var godt å ha henne tilbake, i den påfølgende «99 Miles From L.A», en av de nyere, helt nedtonede låtene i settet. Nesten like fin som gamle «Alfie», begge ble fremført sittende.
Bunnsolid av Bonnie
Hun er best når hun dyrker de ørsmå nyansene, og er gnien på vokalakrobatikken. Men vi vet hun kan, fortsatt, og hun viser det i glimt, men altså: hun lar aldri noe komme i veien for melodi og innhold.
Det ble kjølig utover kvelden, også på scenen, og Dionne tok tidlig en ungdommelig Addidas-jakke over bestemorhabitten. Hennes fremførelse ble ikke akkurat smittet av kjøligheten. Men så elegant og forfinet som det hele er lagt opp, er ikke veien lang til det anonyme og uinteressante Og det var perioder under konserten da orkesteret fremsto vel blast.Mange stusset på den svært lavt innstilte vokallyden i starten av konserten, det ble justert inn ganske fort.
Cheyenne snakker om turnélivet med bestemor Dionne og overgrepsanklagene som rammet familien i vår
På de fire siste låtene var barnebarnet Cheyenne duettpartner /medvokalist. Hun er ei dyktig jente, men ikke eksepsjonell som sin farmor.
Oppvarmingsartist Silje Nergaard hadde brukt litt lengre tid enn forutsatt, og Warwicks sett gikk ti minutter over klokka 23.00, som strengt tatt er et ufravikelig sluttidspunkt for konserter i sentrum.
Men arrangørene tok sjansen, lot henne holde på. Det har vært konserter med høyere desibel-nivå i Borggården. Og det hadde tatt seg ut, om politiet hadde kastet bestemor Dionne Warwick ut av scenen mens hun sang «That's What Friends Are For»!
En annen signaturlåt, «What The World Need Now (Is Love, Sweet Love» var den første låten på overtid. Budskapet om at kjærlighet er det verden trenger er enkelt, men fremført med Dionne Warwicks milde og verdige autoritet gir det både mening og håp. Ingen som opplever Dionne Warwick på en scene vil være i tvil om at hun har mye kjærlighet å gi.
Publikum hadde sunget med på mange låter, men på «That's What Friends Are For» ruvet allsangen for alvor, og stemningen var hengiven på grensen til det andektige.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
Dette sang Dionne Warwick i Borggården:
Walk On By
Anyone Who Had A Heart
I'll Never Fall in Love Again
Message to Michael
This Girl's in Love With You
Say a Little Prayer (med David Elliott)
Alfie
Wave / Waters Of Mars
Aquarela do Brasil
Do You Know the Way to San Jose
Love's (Still) the Answer
99 Miles From L.A.
I'll Never Love This Way Again
Love Will Find a Way
Let There Be Love
What the World Needs Now
That's What Friends Are For
(de siste fire med Cheyenne Elliott)