Det er lite å utsette på «Carrie», filmens middelmådighet til tross. Hit-Girl og it-girl Chloe Grace Moretz er et strategisk godt valg for hovedrollen. Julianne Moore er en ravende gal hustyrann av rang. Foruten noen mobiltelefoner er scenografi, plot og setting identisk til det punktet at man har glemt at selv kristenkonservativ mote har utviklet seg siden 70-tallet. Faktisk mangler «Carrie» bare én av ingrediensene som gjorde Brian De Palmas 1976-versjon så herlig, synd det er den viktigste.
Den beske, tidvis perverse humoren er påfallende i sitt fravær. Den er der fortsatt mot slutten, i det som er tidenes avslutning på et skoleball, men er dypt savnet i resten av filmen. At filmen faller så sammen uten den handler både om at humoren var et viktig element i seg selv, men også sentral for at man skal godta freak-faktoren i filmen og la seg rive med. «Carrie» i 2013-utgave klarer kun litt klønehumor. Resultatet blir, i motsetning til resten av filmen, blodfattig, .
Regissør Kimberly Peirce burde også turt å stake ut mer av en egen retning. Enten mot en mer nedtonet skildring av den utstøtte, eller ved å skru bryteren til elleve med en enda villere versjon enn originalen.
For selv om «Carrie» skulle klart kunststykket å fullføre kopien, ville man ikke klart å unngå oppfølgingsspørsmålene: Hva skal man med en kopi av en klassiker? Og har ikke filmverdenen gått videre siden den gang? Highschool-horror som er mer highschool enn horror må ha vært friskt i 1976. Nå føles det utdatert. Resultatet blir at man etter «Carrie» sitter igjen med en stor pøl av blod og lite annet.
