Jeg intervjuet Erlend Loe i Natt&Dag i 2000. Han hadde flyttet ut av Trondheim og hadde stor suksess som forfatter. Han sa en ting jeg bet meg merke i. «Man kan være så god man bare vil i Trondheim –men det er bare trondhjemmere som vet om det». Dette i kontrast til den nasjonale oppmerksomheten noen «gode» får om rikspressen slår til med bred dekning.

Bildet som tegnes av tenketanken Minerva og kulturkommentatorer i NRK, Aftenposten og Bergens Tidende, er at Trondheim sliter med å bli «oppdaget» i resten av landet. Bergen er det lysende eksempelet på det motsatte –eksemplifisert de siste dagene med Festspillenes suverene posisjon som den klassiske kulturens årlige høydepunkt.

Tydelige ledere og offensiv kommunal satsing på kultur, trekkes fram som styrkene til Bergen. Er det motsatsen til dette vi ser i Trondheim? Det var i alle fall ikke mye offensiv satsing da litteraturhus-prosjektet ble penset ut av sporet i fjor høst, eller da enda en arbeidsgruppe måtte utrede kunsthallbehovet, eller da veien mot «Springsteen på Festningen» nok en gang tok en usving. I kommunen er det «planer» som er nøkkelordet. Feltet er så ungt at det må defineres et planverk, så må det stakes ut kurs. Byråkratiseringen er sikkert nødvendig, men den vitale skapertrangen som ligger naturlig i kulturlivet, ender i utmattelse.

Midtnorske kulturaktører står i fare for å bli marginalisert om ikke kulturlivet i Trondheim og Midt-Norge greier å løfte fram prosjekter som skaper nasjonalt engasjement. Ikke fordi de blir mindre verdt, eller dårligere, av at det bare er vi som får sett dem. Men uten ambisjoner og forventninger om nasjonal relevans vil lufta sakte gå ut av de store institusjonene.

I en artikkelserie har Adresseavisen sett på kulturpolitikken i Trondheim satt opp mot de andre storbyene. Vi har avdekket at Trondheim bruker halvparten så mye som Bergen på kultur. Særlig mangler det vilje til å satse på store krevende prosjekter. Vi har investert null kroner i nye kulturbygg de siste årene. Kulturfeltet virker lite rustet til å holde ut i lange prosesser med mange aktører og kryssende hensyn. Kun kulturminister Trond Giskes nærmest maniske kamp for å reise Rockheim i Trondheim har ført til nybygg og institusjonsbygging de siste årene. Manien må være tilstede om man skal få til satsinger av dette formatet.

Det er flott at vi er i norgestoppen på kulturskole, bibliotek og utsmykking. Vi har også landets mest vitale jazzmiljø, som hvert år dominerer de norske jazzfestivalene. Noen ganger når de store regionsinstitusjonene igjennom nasjonalt og blir eksempler på at det finnes intelligent (kultur)liv også nord for Dovre og øst for Fløien. Vi kjenner vi blir stolte og inspirert av slike øyeblikk som når Trøndelag Teater er beste teater i Hedda-nominasjonene.

Vi er opplært til å ikke bruse med fjæra her i Trøndelag, i motsetning til innbyggerne i byen der i vest. Det er vel og bra, men vi må ikke la smålåtenheten føre oss inn i kulturell irrelevans.