For første gang på ni år utgir Neil Young et album med sine gamle kompiser i Crazy Horse. Da de spilte sammen første gang på «Everybody Knows This Is Nowhere» i 1969, skapte de en av rockens klassikere. Også etter den tid har de laget store mengder god musikk. På «Americana» er det bare små glimt igjen av den gamle magien.
Albumet er i det hele tatt et merkelig påfunn. Young har plukket fram eldgamle, utslitte låter fra den amerikanske sangboka og gitt dem en helt ny drakt. «Oh Suzannah» og «Tom Dooley» er aldri blitt spilt på denne måten før. Young og bandet skrur volumet på full vreng og tråkker til - men i lange perioder blir ikke resultatet annet enn sidrumpa og seigt. Musikken står i stampe, og innimellom låter det nesten surt.
Store deler av «Americana» er et bevis på det som kanskje er Neil Youngs største svakhet. Han lider i enkelte perioder av en total mangel på selvkritikk. Det kan resultere i elendige album som «Landing On Water» og «Are You Passionate». Mannen som på sitt beste har vært en av rockens aller største låtskrivere, kan finne på å utgi musikk som ikke bare er likegyldig, men direkte irriterende. Flere av sangene på «Americana» har den effekten på meg.
Men helt håpløst er det heldigvis ikke. Den som holder ut til albumet er godt og vel halvveis, får et løft med «High Flyin' Bird».
Derfra klinger det greit nok med kurante versjoner av «Jesus' Chariot» og «This Land Is Your Land». «Wayfarin' Stranger» er et akustisk pusterom, før det hele slutter med en tung versjon av «God Save The Queen», som det er vanskelig å forstå poenget med.
Det samme gjelder hele albumet. Tross enkelte akseptable øyeblikk, er det vanskelig å forstå poenget med «Americana». Men Neil Young og Crazy Horse har også spilt inn helt nyskrevne låter, samtidig med dette materialet. Det er lov å håpe at det fungerer bedre, for Neil Young kan slå til når man minst venter det.
Høydepunkt: «High Flyin' Bird».
