- Ingen hype, kun hardt arbeid!

Per Borten er klokkeklar på hva som sakte, men sikkert har gjort Spidergawd til et band som stadig erobrer flere land og lyttere. En suksesshistorie av den gamle sorten, en organisk utvikling mange trodde tilhørte en annen tid. Uten stort selskap, knapt radiospilling – men desto hardere arbeid og mange konserter i stadig flere land. Og en hyppig utgivelsesfrekvens: Når «Spidergawd III» slippes fredag, er det tredje album på nøyaktig to år fra kvartetten som ellers består av Bent Sæther, Kenneth Kapstad og Rolf Martin Snustad.

LES ANMELDELSEN: Kvesser klørne

- For meg er det dødsens alvor. Alle har til dels voldsomme forpliktelser og det ofres mye for dette bandet. Vi må takke nei til halvparten av jobbtilbudene vi får, og det er et dårlig signal. Om vi i tillegg hadde ligget på latsida med utgivelsene, hadde vi for alltid blitt stempla som sideprosjekt – og da er løpet kjørt. Så «Spidergawd IV» kommer nok i løpet av neste år, sier Borten.

Vreng på alt

Der «Spidergawd II» ble spilt inn i besteforeldrenes stue, er det nye albumet det første de har spilt inn i Bortens splitter nye Sørgården studio på Ler.

- Jeg gledet meg noe fryktelig til å spille inn plata der, og det klaffa mye bedre enn jeg våget å håpe på. Da akustikeren var inne og tok målinger og ga tommelen opp, var det like før tårene kom. En fantastisk følelse, smiler han.

Borten sier at bandets hensikt denne gangen var å låte mer som de gjør på konsert. Med et såpass spesielt lydbilde, Borten legger ut om hvordan bandet mangler mellomtoner og derfor ikke fungerer på radio, ville det uansett ikke hørtes ut som en hi-fi-produksjon.

- Det er vreng på alt, akkurat som på konsert.

Spidergawd på hjemmebane ble en opplevelse av de sjeldne, mente vår anmelder da Spidergawd spilte i Samfundet i fjor. Hun ga terningkast seks.

Sentral på plata er den 15 minutter og tre deler lange «suiten» «Lighthouse», som oppsto i studio.

- Den illustrerer hvordan vi spiller, mer enn hva. Varemerket vårt er fireminutters hardrocklåter med en viss pop-vri. Men jeg er utrolig glad i de litt lengre strekkene, sier Borten. Og dem er det flere av på konsert.

- De artigste øyeblikkene kommer når Bent setter inn det siste giret sitt, setter foten på monitoren og nærmest lager nye låter der og da. Han drar oss med på en femminutters ekstrarunde, selv om vi andre er utrolig slitne. For et kick det er å se dem miste seg sjøl i musikken!

Krangling i miksen

Bandet har tidligere selv innrømmet at de representerer en betydelig opphopning av kunstnerisk ego og sterke meninger. Det kan slå gnister.

- Det er det tatt høyde for. Jeg er jo egentlig det eneste popmennesket i bandet, og der ligger det en konflikt. En ikke så rent liten en, heller.

- Når bobler den opp, da?

- I mikseprosessen! Da er det mye krangling, en tung runde som tar en måneds tid – men som er helt nødvendig. Det er først når alle får viljen sin, at det blir Spidergawd-musikk.

- Du sier aldri «jeg har skrevet låtene, nå gjør vi det på min måte»?

- Det må aldri ytres! Eller, jeg har vel sagt det, men fikk til svar at da var det bare å finne noen andre å spille med. Vi er noen vrangpeiser alle sammen, smiler Borten, før han utdyper:

- Når du har med deg folk som har lyst til å gjøre ting, som har lyst til å bidra med greia si, skal de få lov til å gjøre det 100 prosent. Jeg vil ikke ha med folk som går på halv maskin. I dette bandet skal alle få leve ut sitt fulle potensial. Pluss litt ekstra.

Bassvikarer

Turneen som starter i månedsskiftet tar bandet til Danmark, Nederland, Belgia, Tyskland, Italia, Sveits og Østerrike, før de gjør åtte jobber i Norge og avslutter på Byscenen 12. mars. Turen går imidlertid uten Bent Sæther, men Borten er raskt ute med å avdramatisere.

- Motorpsycho har et ekstremt travelt år foran seg og Bent har fått fri inntil videre. Det er ikke noen avskjed, han er fortsatt «medeier i firmaet». Selv om han ikke kan erstattes, har Bent skrevet et såpass stort kapittel i den norske basslæreboka at han er godt studert av andre, sier Borten. På turneen vil bassen derfor trakteres av vikarene Hallvard Gaardløs (Woodland, Odd Loves to Dance, Svankropp) og Bortens tidligere kumpan Trond Frønes (Cadillac, Blood on Wheels).

Borten vendte hjem til Trøndelag i 2013, etter flere år i Bergen og Halden. Han har det bedre enn noen gang, og mer enn nok å gjøre.

- Jeg tror jeg har satt verdensrekord i hvor mye det er mulig å drive med samtidig. Noen dager må jeg passe meg, da er jeg så sliten at jeg bare må gå ned på kne. Da er det bare å puste ut en halv dag, før det er på'n igjen, sier Borten, som likevel innser at han trenger andre ting å tenke på for å ha balanse i livet. Med på intervjuet er hovedinteressen om dagen, hans åtte måneder gamle datter Elina.

- Ingenting får meg mer ned på jorda enn å være sammen med henne. Det er solide greier.

Fra utsiden

Under Trondheim Calling 4. februar skal Borten være åpningstaler. Da skal han snakke om å være annerledes. Om å lytte til seg selv og våge å være nådeløs og gjøre ting skikkelig. Gå all in. Selv om folk rundt ham har trodd at Borten har satt liv og helse på spill for musikken enkelte ganger, mener han selv at han kunne satset enda hardere.

-Det er ingen dans på roser å stå på utsiden av alt. Jeg har ikke vært gjennom utdanningssystemet, ikke vært ansatt noe sted. Jeg lager min egen jobb hver eneste dag. Om du velger et sånt liv uten å være klar for å slite deg ut, har du bomma. Det er prisen å betale og noe du bare må finne deg i. Kombinasjonen knallhardt arbeid og lite penger er jo rar å leve med, og ikke alltid så lett å forklare for dem rundt meg, innrømmer han.

- Men sånn er det, og sånn vil det fortsette å være.