Før TV2 for 26 millioner bygde om nyhetsstudioet så det ligner et tivoli, og hvor et par av journalistene allerede ter seg som det er der de er?
Lett og ledig, eller «lødig», som det lenge har hett i godkjent terminologi. Der er vi allerede. Underholdning og nyheter har grodd sammen til «infotainment», til «skal-vi-danse-nyheter», som en kollega sier.
Den unge sukker: Enda en gammel gubbe som mener at alt var bedre før. Det var det definitivt ikke. Avisene var mer rettet – for ikke å si ensrettet – mot bestemte samfunnsklasser. For å si det banalt: Adresseavisen heldekket Klubbselskabet Harmonien. Vi i for lengst avdøde Arbeider-Avisa heldekket Folkets Hus, hvilket var praktisk etter som det var der vi holdt til. Det er lenge siden nå, men en gang hadde Trondheim fem aviser!
Men – ment som en morsomhet – vi lærte oss også de rene munnsvær: «En anslående tale», som det gjerne het i referatet når TMV-direktøren holdt tale i Britannia etter en skipsdåp, og å begrave våre feil under det ubegripelige begrepet «…ved en inkurie»!
Veksten i nødvendig faglig dyktighet kom senere, med journalistutdannelse på høyere nivå, med en mer kritisk intern holdning, med større vekt på presseetisk arbeid, etterutdanning, kurs også på lokalt nivå og med – fremfor alt – bortfallet av den partilojale pressen. Det åpnet for et helt annet rekrutteringsgrunnlag og en skjerping av konkurransen.
En gang var avisens fremste oppgave å formidle nyheter. Men det varte så lenge den var verdens raskeste medium. Siden kom radioen, fjernsynet, deretter nettet og de sosiale mediene som forkortet tiden mellom hendelse og nyhet til sekunder. Raskere går det ikke, om man ikke forsøker «å skape» sine egne nyheter. Det har hendt det også, men det er en kort vei til sikker død.
Papiravisen er mye langsommere. Det er nesten et under at den fortsatt fins. Og det vil den fortsette å gjøre om bare eierne forstår at den «tomme» avstanden mellom hendelse og publisering også er en strategisk ressurs dersom dette gapet fylles med utvidet kunnskap, bakgrunnsinformasjon, refleksjon, kanskje også nyskapende tanker?
For en papiravis som aksepterer sine nye betingelser burde nyhetene i stedet være anledning til å mobilisere det mange ser på som dens egentlige ressurser: Å levere informasjon, føre debatt og forklare hvordan ikke bare verden, men også ens eget nærmiljø ser ut, at en avis er egnet til noe mer enn å slå i hjel fluer – og mennesker, som det en gang så – unnskyld – treffende er sagt.
Når nyhetene ikke lenger er papiravisens viktigste oppgave, blir en annen funksjon avgjørende: Graderingen av dem, eller for å si det på rotekte trøndersk: Å skille mellom skit og painnkak! Graderingen av aktuelle hendinger, sorteringen av verden i den lille og den store, er den viktigste oppgaven avisen kan gjøre for sine lesere. Men da må utgivere og redaktører legge bort alle forsøk på å bekjempe nettjournalistikken gjennom å etterape den på papir i stedet for å utvikle den på dens egne betingelser.
De mest optimistiske tror at papirjournalistikken kan bli «oppfunnet» på nytt med en rekke nå store og mellomstore aviser smalere enn dagens, men intellektuelt og tankemessig mer interessante. De mener at kultursidene har mest å gjenvinne, for i et forsøk på imøtekomme behovet for underholdning, har for eksempel det som en gang var kultursidenes kjernevirksomhet, kritikken, blitt mer borte, erstattet av portretter og intervjuer.
Mange av de største og viktigste avisene er i krise. Det gjelder også Spanias og hele den spansktalende verdens ikon – El Pais – født i kjølvannet av den forhatte diktatoren Francos død. Nå må en tredjedel av den redaksjonelle staben på 470 sies opp. Da er det alvor!