–Jeg husker det godt. The Animals var på turné med Chuck Berry, og da vi spilte sangen, skjønte jeg umiddelbart at den ville feste seg hos publikum. Det er noe mystisk og magisk med den, sier Eric Burdon.
72-åringen har spilt rock i over et halvt århundre. Først som frontfigur i The Animals på 1960-tallet, på 70-tallet i den speisa funk- og psykedeliagruppa War, og etterhvert som soloartist.
Lørdag står han på scenen i Kongressalen på Royal Garden, i det som er den femtende utgaven av Nidaros Blues. Foruten «House Of The Rising Sun» kan publikum regne med å få høre klassikere som «We Gotta Get Out of This Place», «It's My Life», «Don't Let Me be Misunderstood» og «When I Was Young».
Siden 1962 har han gitt ut nærmere 50 album. Alle forteller sine egne historier om hvor han var i livet da de ble utgitt.
–De tidlige platene er testament over den fantastiske musikken som først inspirerte oss. Etter hvert handlet de om det å bo i California og spille med Los Angeles-musikere, i War. Alle platene er små bruddstykker av en større historie. Mitt siste album er en refleksjon over hvor jeg er i dag, sier Burdon.
Valgte rocken
Han sikter til fjorårets «Til Your River Runs Dry», en plate som stort sett fikk gode anmeldelser (terningkast 4 i Adresseavisen). Albumet er hans mest personlige hittil, mener han.
–Når man er passert 70 år, er det ingen grunn til å gjemme seg bak en fasade eller et falskt image. Nærmest på refleks møter jeg ting som de er, gjør opp status og reflekterer over det. Hvis du ikke kan være ærlig med deg selv på dette stadiet i livet, er det ikke noe håp, sier han.
Burdon har vært innlemmet i The Rock'n Roll Hall of Fame siden 1994. Rolling Stone Magazine har rangert ham som en av de største rockestemmene gjennom tidene, og mange mener han er den alle fremste hvite soul-vokalisten noensinne.
–Det finnes noen fantastiske hvite soul- og bluesvokalister. Som Joe Cocker. Jeg har bare holdt på lenger enn noen andre.
Han husker det nøyaktige øyeblikket da han forsto at han skulle vie livet sitt til rocken.
–Det var da jeg hørte min første r&b-plate, «Shame Shame», fra filmen «Baby Doll» med Carole Baker. Jeg var fanget. Da jeg senere hørte Ray Charles, Big Mama Thornton og Elvis og flere, fikk jeg bekreftet at det var riktig valg, sier Burdon.
Ingen invasjon
Han ble født i Newcastle i 1941, på et sykehus som ble bombet av Luftwaffe, og fikk krigshatet inn med blodet. Kanskje ikke så rart at han mislikte at mediene omtalte The Beatles, Rolling Stones og The Animals med flere sin suksess i USA som «The British invasion».
–Det var en veldig sterk musikkbevegelse i England lenge før massemediene fant på dette uttrykket, som låter for militært etter min smak. Vi hadde ingen ambisjoner om å invadere noe sted som helst. Alt vi drømte om var å dra til stedet favorittmusikken vår kom fra.
Selv om mange mener at hans soloplater har hatt varierende kvalitet, innfrir han alltid som liveartist. Mye takket være kraftstemmen som fortsatt er intakt, alderen til tross.
–Stemmen bare er der. Jeg tenker på det som en gave. Ellers så har jeg astma, og har hatt det hele livet. Men kona holder meg frisk. Hun har alltid sørget for at jeg spiser sunt og at jeg unngår drikking og festing. Men trening... Jeg går tur hver morgen, teller det?
Mottok dødstrusler
Da Burdon skulle spille i Israel i fjor, mottok manageren hans dødstrusler. Da dukket uttrykket «kulturell utveksling som medisin» opp blant fansen.
Han synes det er synd når politiske uenigheter kommer i veien for det å nyte musikk. Musikk kjenner ingen grenser, den står for fred og er for alle, fastslår han.
I dag bor han i USA og er fortsatt opptatt av ny musikk. Men han mener det er tøffere for artister å slå gjennom i dag.
–Musikere trenger lønn for å leve, ellers vil det ikke opp komme ny og spennende musikk. Så folk må kjøpe musikk. Last gjerne ned, men betal for det, oppfordrer artisten, som sist besøkte Trondheim i 1977.
Når han nå kommer tilbake har han med seg Red Young på Hammond B3, trommis Tony Braunagel (som også har co-produsert flere av hans siste plater), Terry Wilson på bass, gitarist Billy Watts og Wally Ingram på perkusjon.
–Han kommer med fullt band og utvidet blåserekke. Det blir en hitparade med låter som strekker seg over 50 år, sier festivalsjef Jan Engen.
Svampete Florida-blues
Festivalen åpnet offisielt i går med Lars Saabye Christensen, Kåre Virud og resten av poesibluesbandet Norsk Utflukt som fremførte verket «Long Distance Call» i sin helhet.
LES ANMELDELSEN: Direktelinje til hjertet
Hovedprogrammet er likevel i dag og i morgen, med engelske, meget lovende King King, de australske blueslegendene The Black Sorrows og publikumsvinnerne Rod Piazza & The Might Flyers i kveld. Foruten Eric Burdon er det Dr. Feelgood og Selwyn Birchwood som står øverst på plakaten lørdag.
Med sin spesielle miks av BB King, Buddy Guy og Muddy Waters, dandert med litt funk og soul, har Birchwood fra Orlando, Florida vakt oppsikt i hjemlandet. Han er aktuell med sin andre plate, «Fl Boy», som er blitt beskrevet som svampete Florida-blues. Konserten på Nidaros Blues blir hans aller første i Europa.
Festivalen avsluttes med en dobbeltkonsert i Verkstedhallen neste onsdag med The South og Woodland, begge med base i Trondheim.
