«Rio 2» begynner, som så mange oppfølgere, med å rive ned det sentrale premisset for den første filmen. Det viser seg at Blu og Jewel – samt tre tilkomne barn – likevel ikke var de siste blå araene i verden. Familien setter kursen mot Amazonas i håp om å finne artsfrender, og i skogen venter gamle og nye venner så vel som fiender.
Med en syltynn og umotivert start, som blant annet inneholder en flau reisesekvens som minner mest om en postkortfilm for Visit Brazil, ser det mørkt ut allerede før jungelen lukker seg over himmelhvelvingen. Flokk-familie-dramaet som tar over, er bedre, men fortsatt kun middelmådig på sitt beste. Men når heltene våre, en tørr og pregløs kjernefamilie, svikter, trår en utypisk helt frem og redder dagen: skurken.
Den onde kakaduen Nigel, nå i trespann med en kyssesyk giftfrosk og en tungekrøllende maursluker, vender tilbake og stjeler showet på mer enn én måte. I et ensemble med mange stjålne og få nyskapende rollefigurer, svever den vingeklippede kakaduen høyt over dem alle. Løftet opp av gode sangnummer og flere artige biroller blir det festlige avbrekk som redder en vaklende film. Når «Rio 2» mot slutten vinner meg over, er det på tross av sine helter og historien den prøver å fortelle. Staffasjen er så bra at den langt på vei veier opp for et dårlig hovedmotiv. Se på det som et karneval: I bunn og grunn et nokså unødvendig spetakkel, men fylt med fargerike distraksjoner.
